Av homøopat Arnt Folkman
Grimstad oktober 1996 (redigert 1999)

Etter 22 år som homøopat i heldagspraksis og «ørten» diskusjoner for og imot det homøopatien står for, føler jeg trang til å summere opp noen tanker i den forbindelse.

Om kunnskap og kommunikasjon
Homøopatene leser tilsynelatende helst 2.- og 3.-handslitteraturen i faget, og synes å ha en uovervinnelig vegring mot 1.-handslitteraturen – «Organon» og «De kroniske sykdommene».

Kan det skyldes en optimistisk tro på at når tiden går, så går utviklingen nærmest av seg selv i positiv retning? Det kunne føre til en manglende interesse for kildene.
Hva nå årsaken til vegringen enn er, så gjør kunnskapsmangelen om de grunnleggende ting i homøopatien – premissene – oss langt på vei ute av stand til å fremføre argumenter for homøopatisk praksis som lyder noenlunde sammenhengende.

Ulykkeligvis har ikke så få kolleger prøvd å forklare homøopatiens erfaringer ved hjelp av naturvitenskapelige forklaringsmodeller. Det går dårlig fordi det foreløpig ikke finnes det noen naturvitenskaplig forklaringsmodell som «forklarer» deler av homøopatiens erfaring. Men det gjør ikke disse erfaringene mindre gyldige.

At utenforstående ikke ser behovet for å søke kunnskap om homøopatiens premisser før de danner seg sterke meninger om dens detaljer, er ganske rimelig. At vi som arbeider med faget heller ikke ser behovet, er mer alvorlig.

For å få gjort noe med kunnskapsmangelen innad i faget, må vi ta oss bryet med å lese førstehandslitteraturen. Den er gammeldags hva begreper og språkføring angår, men ikke hva innholdet angår. Sannsynligvis ligger Hahnemann enda tiår – om ikke hundreår – foran vår tid.

Erfaring med opplysningsvirksomhet overfor pasientene i den daglige praksisen er god. Men det er ikke nok. Vi må informere om homøopati også i andre sammenhenger. Gjør vi ikke det da? Jo, men på en meget defensiv måte.

Siden det er lov å praktisere som homøopat i Norge, er homøopatiens premisser lovlige her, selv om man i konfrontasjon med skolemedisinere kan få inntrykk av noe annet. Årsaken kan være at man innenfor skolemedisinen har problemer med å forestille seg og å respektere andre premisser enn sine egne.

Slik det nå er, går vi stort sett bare ut for å forsvare homøopatien mot angrep i massemedia. Siden angrepene gjerne kommer fra skolemedisinere, er de basert på skolemedisinens premisser. Det betyr at skolemedisinen får sette dagsordenen for hva som skal debatteres. Så lenge vi lar skolemedisinen bestemme dagsordenen og media bestemme rammene om diskusjonen, kommer vi aldri til å få informere på homøopatiens premisser. Å få anledning til å klargjøre dem før vi forholder oss til de detaljene vi blir konfrontert med, krever mere plass/tid enn media vil gi oss. Derfor er vi hele tiden på defensiven.

Det er et problem at saker bare er interessante for massemedia hvis det står strid om
dem. Og da er det ofte striden og dens underholdningsverdi det fokuseres på, og ikke på sakens innhold.

Siden jeg skrev om å komme til orde første gang, er situasjonen blitt en ganske annen. Internett har redusert makten til alle «portnerne» som tidligere satt og bestemte hvem og hva som skulle få komme til orde i media til null. La oss bruke muligheten.

Flertallets – og mindretallets forhold til premisser
«Utenforstående» har som regel det til felles at de representerer et flertall som satser på andre behandlingsstrategier enn homøopatiens. Som deler av et flertall er de ikke vant til å måtte klargjøre premissene for det de gir sin tilslutning til. Strategiene de forsvarer får sin berettigelse ved at «alle andre» følger dem, og fordi den type resultater man oppnår ligger innenfor det skolemedisinen har definert som kur for samfunnets helsevesenet.
Som «annerledestenkende» kan vi ikke tillate oss den samme makeligheten. Av oss kreves det at vi skal kunne begrunne det vi gjør i langt større grad enn hva det forlanges av «flertallet». For å greie det, må vi kjenne premissene både for homøopatisk og skolemedisinsk behandling. Derved vil vi kunne begrunne våre behandlingsstrategier på en forståelig måte, og ha begrunnede meninger om skolemedisinens ditto.

Skolemedisinens grunnleggende premiss
I bunnen av alle vitenskaper – fag – ligger det en grunnforutsetning eller TRO. På denne bygges «vitenskapeligheten». Det kan være vanskelig å få øye på grunnforutsetningen bak det kompliserte byggverket av teorier, testresultater og liturgi de «står» på. Men de er der, og ofte er de enkle inntil det banale.

Skolemedisinens grunnleggende premiss eller TRO er at lidelsen er sykdommen. Sykdommen oppfattes derfor lett som lokal og avgrenset i tid. Derav følger økende spesialiseringen (øyespesialist, hudspesialist osv.) og lokal behandling. En mister lett en eventuell indre logikk og sammenheng mellom de forskjellige lidelsene i en kronisk sykdomshistorie av syne, og kronisitetskriteriet avgrenses derfor til den enkelte lidelsens varighet.

Behandlingsstrategi
En søker å bringe den enkelte lidelsen til opphør med midler som primært motvirker den.
(Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor skolemedisinen har hatt så stort salgspotensiale. Hvem vil ikke ha lindring for sine ubehag der og da hvis en ikke har noen forståelse som tilsier at det vil straffe seg på sikt?)

Kur
Opphør av enkeltlidelsen oppfattes som kur.

Juss og økonomi 
Fordi samfunnets helsevesen har adoptert skolemedisinens sykdomssyn, avspeiles dette i lover og regler som gjelder på området. Kvakksalverloven er et eksempel. Der kan vi lese at visse lidelser har bare skolemedisineren lov til å behandle. Loven forutsetter altså at lidelsen er sykdommen, og at man behandler lidelsene enkeltvis.

En annen konsekvens er at skolemedisinske diagnoser danner grunnlaget for om man skal få del i samfunnets trygdeytelser eller ikke.

Homøopatiens grunnleggende premisser
I det følgende skriver jeg ikke om mekanisk påførte plager.

Homøopatien er ikke bedre stilt. Den bygger også på en grunnleggende premiss eller TRO.
I homøopatiens «Organon» møter vi en premiss eller forklaringsmodell som bygger på to komponenter.

Den første komponenten er ideen om livskraften som vitaliserer, organiserer og opprettholder organismen. Dersom jeg skulle nevne en analogi fra vår egen tid, kunne jeg nevne mineralenes romgitter som sies å danner grunnlaget for deres krystall-former. Romgitteret er ikke en ting, men en egenskap ved stoffet selv som virkeliggjøres gjennom krystallformens tilblivelse. Hahnemanns forestillinger om livskraften og dens funksjon i levende organismer, er påfallende lik og kan forklare at han – utfra sin tids forutsetning – omtaler livskraften som åndelig.

Sykdommen forklares derfor primært som en forstyrrelse av livskraften – eller av livsprinsippet, som er livskraftens opphav. Sykdommen oppfattes naturlig nok alltid som total. Lidelsen, som jo kan være både lokal og total, oppfattes som et sekundært fenomen – som en følge av denne totale forstyrrelsen.

Den andre komponenten går ut på at den ubevisste organismen alltid innretter seg slik at trusselen mot livet blir minst mulig. For å oppnå det, bruker den aldri mer energi enn absolutt nødvendig. Jfr. homøostaseprinsippet. Se Organon § 74. Der skriver Hahnemann at de kroniske sykdommene og visse former for behandling, svekker livskraften og stemmer den litt etter litt falsk, slik at den må endre noe i organismen for å opprettholde livet. Den hemmer eller overdriver voldsomt en eller annen del av organismens mottakelighet eller følsomhet, utvider seg eller trekker seg sammen, slapper av eller blir hard, eller ødelegger fullstendig visse deler, samt medfører indre eller ytre lesjoner for å beskytte organismen mot en fullstendig ødeleggelse av livet.

Den andre komponenten fører til at lidelsen oppfattes som organismens tilpasnings- eller selvforsvarsadferd – dvs. som en positiv størrelse sett i forhold til overlevelse selv om den føles aldri så ubehagelig.

Når organismen dreper seg selv med en eller annen lidelse, tolkes det som et tegn på at den ikke lengre greier å tilpasse seg. Hele vitalkraften går med til å etablere og opprettholde selvforsvarsreaksjonene. Det blir intet tilbake til å opprettholde resten av organismen.

Hvor organismen lokaliserer selvforsvars reaksjonene, avhenger i hovedsak av hvor organismen har sine arvede svakheter. Slik forstått er svakhetene ikke nødvendigvis negative størrelser i forhold til overlevelse. Uten de arvede svakhetene ville muligens små påkjenninger på organismen føre til totale systemsammenbrudd.

(Dette setter vår tids tro på at genteknologien skal løse alle helseproblemer i fremtiden i et interessant lys. Dersom de medfødte eller arvede «selvforsvarssonene» elimineres ved genteknologi – og organismen ikke lever i et miljømessig vakuum – vil da minimale på kjenninger føre til fullstendige systemsammenbrudd?)

Her kan det være sunt å minne om at en forklaringsmodell er nettopp det – en modell. Den er ikke virkeligheten selv. Det synes som om det er vanskelig å holde fast på det. Historien viser at så snart en modell har vunnet den nødvendige sosiale tilslutning – og det er etablert et «presteskap» til å forsvare den – blir modellen virkeligheten. Dersom vi kunne enes om at det eneste endegyldige vi kan si, er at vi ikke kan si noe endegyldig om noe som helst, ville vi ha avverget mange «kjetterbål» i fremtiden.

Behandlingsstrategi
Hvilken forklaringsmodell en anvender på et fenomen, avgjør hvilke ord og begreper en anvender i forklaringen av «virkeligheten». Hvilken forklaring en velger, avgjør også hvilke behandlingsstrategi som blir logisk for en.

Fordi homøopatien oppfatter lidelsen som organismens selvforsvarsadferd, kan det være et moralsk problem å behandle enkeltlidelsen isolert.

Hvis den syke ikke blir frisk av seg selv, skyldes det – etter homøopatiens synspunkt og erfaring, – at selvforsvarsreaksjonene ikke er sterke nok til å kurere. Feberen er ikke høy nok. Kjertelen er ikke forstørret nok osv. Derfor søker en et middel som kan hjelpe den syke til å forsterke selvforsvarsreaksjonene tilstrekkelig til at man greier å kurere seg selv. Det finnes med andre ord ingen annen lege enn den syke selv. Det eneste homøopaten gjør er å motivere den syke organismen til å rekonstruere seg selv.

I Organon §§ 16 – 51 redegjør Hahnemann for hvilken behandlingsstrategi han velger.
I § 26 står det: I den levende organismen utslettes en svakere dynamisk påvirkning permanent av en sterkere som ligner den meget i uttrykksformen, selv om den er av en annen natur.

Kur
I homøopatien oppfattes det som en kur når organismen bringer tilpasningsadferden til opphør. Det betyr at den ikke lengre har behov for den. Bortfallet må skje fra sentrum til periferi (Herings lov). Forsvinner tilpasningsadferden i omvendt rekkefølge, oppfattes det som en undertrykking, og resultatet av behandlingen blir at en tvinger den syke til å etablere tilpasningsadferd på stadig mere sentrale/vitale lokaliteter.

Hvilke lokaliteter, avhenger av hvor den syke har sine arvede «selvforsvarssoner». Hvor lang tid det tar før organismen greier å etablere det (de) alternative tilpasningsfenomenet ved undertrykking, avhenger av den sykes vitalitet. Fordi det kan ta fra dager til år før reaksjonene på en undertrykkende behandlingen blir registrerbare, og fordi ikke alle iakttagere har noen teori om dette, ser en gjerne ikke sammenhengen mellom behandlingen og de forskjellige selvforsvarsreakjonene (lidelsene) som dukker opp i løpet av sykdomshistorien.

Juss og Økonomi
I et samfunn hvor helsevesenet baserte seg på homøopatiens sykdomsforståelse, ville store deler av skolemedisinsk medisinsk behandling være forbudt. Derfor – enkelte kollegers «drøm» om et samarbeid med skolemedisinen i fremtiden, tror jeg ikke noe på. Ikke før skolemedisinen begynner å stille kritiske spørsmål til sine egne premisser. Vi må skille mellom underkastelse og samarbeid.

Konsekvensene av homøopatiens grunnleggende premiss, ville gitt andre økonomiske løsninger om den ble akseptert av samfunnet. Jeg er temmelig sikker på at vi ville fått mer helse for hver krone og mindre lidelse for den enkelte, enn med et helsestell basert på at lidelsen er sykdommen.