Forord av Hahnemann

Aude Sapere 1995 - 1999, ,

Samuel Hahnemann sitt forord til fyrste utgåva av «Dei kroniske sjukdomane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» — 1828.

Omsett av
homøopat John Petter Lindeland
Nøtterøy 1996
john.petter@notteroynaturmedisinske.no

Dersom eg ikkje visste føremålet for mitt jordeliv, som ligg innanfor grensene av kva eg evner — nemleg det å bli eit betre menneske og gjera alt rundt meg betre — ville eg ha vurdert meg sjølv som eit menneske med liten verdsleg omtanke dersom eg skulle hemmeleghalda ein kunstart som eigentleg skulle koma alle til gode.

Eg tviler imidlertid, ved å framleggja offentleg denne store oppdaginga, om mine samtidige vil forstå den logiske rekkefylgja av mi lære. Og om dei vil fylgja den omhyggeleg og dermed verka velgjerande for den lidande menneskehopen, må dette utan unntak skje med samvitsfullt og nøyaktig observasjon av det same; eller at dei vert skremd bort av naturen sine skjulte åpenbaringar og la dei forbli uinnvigd og derfor ubrukelege.

Eg har inga von om at desse viktige meldingane vil bli mottatt betre enn den vanlege homøopatien som eg hittil har publisert. For dei som ikkje har tru på effekten av dei små dosane av medisin som eg har gjort kjent for den medisinske verda etter tusenvis av forsøk, som det mest effektive (ved å mistru mitt motiv og samvitsfulle høgtidelege forsikring), føretrekk dei å bringa pasienten i fare ved å gje store og større dosar over lang tid. På grunn av dette får dei som regel aldri oppleva den kurative effekten, akkurat slik det var med meg sjølv før eg fekk kunnskap om den svekka dosen. Resultatet av dette var at det blei oversett at desse dosane gjennom deira svekking, var meir passande for homøopatisk bruk, som igjen hadde sin årsak i utviklinga av deira operative dynamiske krefter.

Kva ville menneskja ha risikert dersom dei med ein gong frå byrjinga hadde fylgt mitt råd og hadde gjort bruk av desse små dosane? Kunne det ha hendt noko verre enn at desse dosane kanskje bare hadde vist sin ineffektivitet? Dei kunne med sikkerhet ikkje ha gjort nokon skade! Men ved deira ukloke, eigenrådige pålegg om bruk av store dosar til homøopatisk bruk, har dei endå ein gong forvilla seg inn i rundkøyringa som eg sjølv med hell har kome igjennom, og med fare for å skada deira eigne pasientar, i håp om å finne sanninga. For å spara dei for slit og møye; og dersom dei verkeleg ynskja å kurera, var dei ikkje desto mindre tvungen til å nå det same sanne målet, etter å ha forårsaka mykje skade og kasta bort ein stor del av deira liv. Alt dette hadde eg allereie samvitsfullt og åpent lagt framfor dei, og hadde lenge før gjeve dei årsakssamanhengane.

Måtte dei handsama betre denne store oppdaginga som eg hermed presenterar dei for! Og dersom dei ikkje skulle handsama denne oppdaginga betre — vel, då vil meir trufaste og intelligente etterkomarar ha fordelen av å bli oppteken i ein samvitsfull, nøyaktig observasjon av den læra som her er førelagt og bli i stand til å frigjera menneska frå dei uttallige langtekkjelege sjukdomane så langt attende som historia rekk. Denne store gåva hadde ikkje nådd deira rekkevidde om kva homøopatien til no har lært.

Fortynningar og potenseringar (dynamiseringar)

Aude Sapere 1995 - 1999, Potensering, , , , , , , ,

Forord til femte bind av «Dei kroniske sjukdomane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» (1838) av Samuel Hahnemann.

Omsett frå den engelske utgåva (Prof. L. H. Tafel) av
homøopat John Petter Lindeland
Nøtterøy 1996
john.petter@notteroynaturmedisinske.no

Dei såkalla fortynningar eksisterar stort sett utelukkande i substansar som har med smak og farge å gjera. Ei oppløysing av salte og bitre substansar blir fortløpande frårøva deira smak jo meir vatn som blir tilsatt, uavhengig av kor mykje dei blir rista. Slik også med oppløysingar av fargestoff; dei blir mest fargelause ved innblanding av meir og meir vatn, og ristinga vil på ingen måte auka fargeinnhaldet.

Desse er og vil forbli å vera reine fortynningar, men ingen dynamiseringar.

Homøopatiske dynamiseringar er prosessar der den medisinske krafta/eigenskapen, som ligg latent i naturlege substansar i rå tilstand, blir vekt til live, og blir så i stand til å verka på ein mest åndeleg måte på livet; d.v.s. på våre sensitive og følsome fibre. Denne utviklinga av eigenskapar/krefter i rå naturlege substansar (dynamiseringar) skjer, som eg før har sagt når det gjeld tørre substansar, ved trituering i mortar, men for substansar i flytande form, ved risting eller støting, som også er trituering. Desse preparater kan ikkje bare bli sett på som fortynningar, sjølv om alle preparater av dette slag, der føremålet er å heva dei opp til høgre potensar, d.v.s. at den latente medisinske krafta/eigenskapen ytterlegare blir vekt til live og utvikla, må fyrst gå gjennom enda ei fortynning, slik at tritueringa eller ristinga/støtinga ytterlegare kan koma inn til kjerna av den medisinske substansen, og kan derfor også frigjera og avdekkja dei meir finare delar av den medisinske krafta som ligg djupare gøymt, noko som på ingen måte kunne ha vore fullbyrda ved trituering og støting av substansar i deira rå/konsentrerte form.

Av og til les vi i homøopatiske bøker om pasientkasus vedrørande ein bestemt sjukdom, der visse høge (fortynningar) dynamiseringar av ein medisin var til inga nytte, men ein lågare potens viste seg å vera effektiv, medan andre hadde sett større framgong med høgare potensar. Men ingen undersøkjer i slike tilfeller årsaka til den store skilnaden i desse verknadane. Kva forhindrar tilverkaren av medisinane (og dett burde vera den homøopatiske legen sjøl; han burde sjøl smi og kvessa våpena til bruk i kampen mot sjukdomane) – kva forhindrar han, ved tilverking av ein potens, frå å gje 10, 20, 50 og fleir etterfylgjande støt mot ein noko hard, elastisk gjenstand med kvar flaske som inneheld ein dråpe av den lågare potensen med 99 dråpar alkohol, for på den måten å oppnå sterke potensar? Dette ville vera overmåte mykje meir effektivt enn bare å gje nokre få kraftlause etterfylgjande støt, som vil avstadkoma ikkje stort anna enn ei vanleg oppløysing, noko som ikkje skulle vera meininga.

Utviklinga av vår unike helingsform og velhavandet til pasienten ser ut til å vera verdt arbeidet med å tryggja den beste kvaliteten av han sine medisinar.

Moderne kloke hoder/bedrevitarar har endåtil rynka på nasa av 30. potensen og vil bare bruke dei låge, mindre utvikla og meir massive tilverkingar i større dosar, derfor har dei vore ute av stand til å fullbyrda alt det vår kunstart kan oppnå. Dersom allikevel, kvar potens blir dynamisert med det same antall etterfylgjande støt, oppnår vi, endåtil ved den 50. potensen, medisinar med den mest gjennomtrengjande verknaden, slik at kvar minste pellet som blir fukta med det, etter å ha blitt oppløyst i ein viss mengde vatn, kan og skal bli tatt i små dosar, dersom vi ikkje ynskjer å framkalla for voldsome aksjonar/reaksjonar hjå følsoma pasientar, ettersom vi må hugsa på at ei slik tilverking inneheld mest alle krefter som var latente og nå fullt utvikla, og desse kan då bare bli fullt ut aktive.

Individualitet og patologi i homøopatien I

Aude Sapere 1995 - 1999, , , , ,

Arnt Folkman
Grimstad april 1996

Forord:
Du vil se at de forskjellige artiklene i serien er blitt til til forskjellig tid – og i den rekkefølgen de fremstår her. Dersom du leser dem nøye vil du kunne se at synspunkter og formuleringer antyder en faglig utvikling hos forfatteren under vegs. Det er et poeng for meg å vise den. Det følgende forordet fra en annen artikkelserie kan illustrere holdningene min på dette punktet.

Det er med en viss ulyst jeg gir fra meg det jeg skriver fordi jeg føler en forventning om at jeg skal bli stående på de formuleringene og synspunktene som en gang ble presentert. Den forventningen har jeg ikke tenkt å leve opp til. Forståelsen vokser i ujevne sprang. Hver ny bit en underlegger seg, øker kombinasjonsmulighetene, som igjen øker forståelsen. Skulle jeg til enhver tid innestå for det jeg har festet på papiret, måtte jeg revidere det hele tiden. Eventuelle lesere får derfor se det skrevne som mine beste formuleringer på det tidspunktet det ble skrevet ned.

Det som følger er et forsøk på å klargjøre hva som menes med det individuelle ved den patologiske tilstanden og hvordan denne individualiteten kommer til uttrykk.

(Du vil ha nytte av å lese Organon 6. utgave §§ 83 – 104, §§ 147 – 156 og referatene fra Kents forelesninger om samme tema i «Lectures on Homeopathic Philosophy» – forelesningene XXX, XXXI, XXXII og XXXIII).

SYKDOMSFORSTÅELSEN
Hahnemann har skrevet at sykdommen kun er en forandring av tilstanden til det tidligere friske mennesket. Sykdommen eksisterer ikke som en enhet adskilt fra mennesket selv.

Den opprinnelige (friske) tilstanden:
Når organismen er frisk, forholder den seg til de skiftende indre og ytre forhold uten å måtte ty til ubehagelige selvforsvarsreaksjoner for å overleve. (homøostase prinsippet – se Organon §74).

Den endrede (syke) tilstanden:
Den endrede tilstanden kommer til uttrykk ved at organismen ikke greier å tilpasse seg de skiftende indre og ytre forholdene uten å måtte ty til selvforsvarsreaksjoner – dvs. patologiske ytringer som har til hensikt å styre organismen unna de negative faktorene.

I § 11 skriver Hahnemann: «Når et menneske blir sykt, er det i første omgang kun denne selvoppholdende, åndelige livskraften* (livskraften utgår av livsprinsippet) som er tilstede over alt i organismen, som bringes ut av stemming av den dynamiske påvirkningen fra en aggressiv sykdomsfremkallende kraft».

* Åndelig, livsprinsipp.
Forandringen skjer i livsprinsippet. For å redegjøre for hva som menes med livsprinsippet, bruker jeg krystalliseringsprosessen som analogi.

Dersom du har en oppløsning som er mettet med rent koksalt, vil det felles ut koksaltkrystaller om oppløsningen får stå i ro. Disse har en form som er særegne for koksalt. Uansett når og hvor koksaltet krystalliserer, er formen på krystallene alltid i prinsippet den samme. Vi sier at koksaltet har/er et romgitter som ordner koksaltmolekylene på en for dem særegen måte. I en mettet oppløsningen av koksalt som er forurenset med et annet stoff, vil krystallene bli avvikende fordi blandingen representerer et annet romgitter.

Jeg oppfatter organismen som et levende «krystall» og livsprinsippet som organismens romgitter som organiserer den friske organismen. Forandringen ved den tidligere friske organismen kan ses som et resultat av et forandret romgitter eller livsprinsipp.
Romgitteret er ikke en ting, men en egenskap ved stoffet som virkeliggjøres gjennom formenes tilblivelse. Det kan være årsaken til at Hahnemann omtaler livskraften som åndelig.

DEN ENDREDE INDIVIDUALITETEN
Den patologisk forandrede tilstanden fører til at mennesket organiserer seg på en måte som atskiller seg fra hva det gjorde ved den tidligere friske tilstanden.

Slik som den tidligere friske tilstanden hadde individuelle trekk, har også den forandrede tilstanden sine individuelle trekk som kommer til uttrykk gjennom de patologiske ytringene i form av karakteristiske symptomer. Se § 153.

(Dersom jeg hadde valgt å snakke om patologien ut fra §74, ville jeg uttrykt meg annerledes. Forklaringsmodellen en bruker, bestemmer hvordan en ordlegger seg.)
For å forstå hvordan individualiteten til den endrede tilstanden kommer til uttrykk, kan det være nyttig å se litt på homøopatiens symptomlære.

Symptomlære
Hahnemann:
I §153 tydeliggjør Hahnemann hvilke symptomer som skal danne grunnlaget for medisinvalget:  » – det er de mest slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer ved tilfellet, især, eller nesten utelukkende dem, der bør ofres nøye oppmerksomhet, idet det er disse fremfor alt, som skal svare til likeartede symptomer på symptomlisten over det legemiddel, som det søkes etter, hvis man vil finne det middel som er mest velegnet til å helberede».

Hva mener han helt konkret med karakteristiske symptomer? I fotnoten til §153 skriver han: » – ved sin oppstilling av de karakteristiske symptomene ved homøopatiske legemidler, har Baron von Bönninghausen gjort seg fortjent gjennom sitt repertorium». Med andre ord, Hahnemann har sett og godkjent von Bönninghausens repertoriekonstruksjon. Dermed vet vi hva han mente med karakteristiske symptomer i §153. I von Bönninghausens repertorium – I «Repertorium der Antipsorischen Arzneien» er midlene ordnet i følgende rubrikker:

  • Sensasjon. – sensasjonens art og tilstander
  • Lokalitet – posisjon, utbredelse
  • Omstendigheter
  • Følgetilstander

det vil si at de avvikende sensasjonene blir karakterisert ved sine kvaliteter, deres lokalisering, omstendighetene for lindring eller forverring og deres følgetilstander.
Ved å studere hvordan de 4 forholdene over er forandret hos den syke i forhold til den tidligere friske tilstanden, kan vi si noe om den endrede tilstandens individualitet innenfor et avgrenset område og tid.

Verktøyet (S-L-O-F) fungerer godt så lenge vi ikke opererer med lange behandlingsperspektiv. Men i det øyeblikket vi gjør det, trenger vi et verktøy som karakteriserer de generelle tendensene ved den sykes endrede tilstand. Det har Kent gitt oss i form av sin symptomklassifisering og gradering.

Kent:
Kent har i grove trekk beholdt den samme inndelingen som vist over i repertoriet sitt. Du finner den «skjult» der om du studerer det nøye. Kents inndeling ser slik ut:

  • Sensasjon
  • Tid
  • Omstendigheter
  • Lokalisering
  • Utbredelse
  • Følgetilstander

For å gjøre inndelingen lett å huske, har jeg laget huskeregelen STOLUF.
I tillegg klassifiserte og gradert Kent de karakteristiske symptomene. Det muliggjorde bevisste valg av behandling i lange behandlingsperspektiver.

Klassifisering:

Generals

  • Peculiars – STOLUF
  • Commons – STOLUF

Particulars

  • Peculiars – STOLUF
  • Commons – STOLUF

 

Gradering:
Generelle symptomer.

Mentale
1. grad: Viljesymptomer – underdelt i moralske og emosjonelle
2. grad: Forståelsesymptomer
3. grad: Hukommelse
(2. og 3. gradsymptomer går under fellesbetegnelsenintellektuelle symptomer.)

Fysiske
1. grad: Seksualsymptomer
2. grad: Lyst og ulyst vedrørende mat og drikke
3. grad: Generelle modaliteter

«Generals» og «particulars»:
Det som gjør et symptom generelt er at det «går igjen». Det kan «gå igjen» i forhold til rom, retning, bevegelse og/eller tid.

«Particular» må i denne sammenhengen oversettes med avgrenset (lokalt). «Generals» og «partikulars» kan være «peculiars» eller «commons». Dersom de er «commons», må de kvalifiseres ved STOLUF for å ha noen interesse for et individuelt medisinvalg. Se §153.

«Peculiars» og «commons»:
Kent brukte ordet «peculiars» om slike tegn og symptomer som Hahnemann omtaler i § 153, dvs. karakteristiske symptomer. «Peculiars» betegner symptomer som en ikke kan forklare ut fra de patologiske forholdene. De er særegne for den nye endrede tilstanden/hendelsesforløpet hos nettopp dette individet og således egnet som grunnlag for et individuelt medisinvalg.

I motsetning til «peculiars» har vi «commons». «Commons» betegner symptomer som er ventelige i forhold til de patologiske forandringene og situasjonen, og forteller lite om det særegne ved den endrede tilstanden/hendelsesforløpet , og har derfor liten verdi for et individuelt medisinvalg i seg selv om de ikke kvalifiseres ved sine STOLUFer.

SYMPTOMHELHET OG BEHANDLINGSPERSPEKTIV
Når den syke kommer med en akutt tilstand, og jeg vil behandle den, består symptomhelheten av de karakteristiske symtomene der og da (rom og tid).

Kommer den samme pasienten med hele sin 30 år gamle kroniske sykdomshistorie, og jeg vil behandle den under ett, så består symptomhelheten av de generelle karakteristiske symptomene som er, og de som var aktuelle tidligere i sykdomshistorien.

Er det umulig å gjøre et individuelt medisinvalg – både i kort og langt behandlingsperspektiv, må jeg behandle med et av de kollektive similia (Sulph., Thuja, Merc. dersom jeg behandler ut fra miasmeteorien) inntil det er mulig å gjøre et individuelt middelvalg i det ene eller det andre behandlingsperspektivet.

Når det gjelder symptomtotalitet, kan det være nyttig å skille mellom numerisk og logisk totalitet. Se artikkel III i denne serien.

Kunnskap om og avklaring av premisser – en forutsetning for meningsfylt dialog mellom homøopatien og skolemedisinen

Aude Sapere 1995 - 1999

Av homøopat Arnt Folkman
Grimstad oktober 1996 (redigert 1999)

Etter 22 år som homøopat i heldagspraksis og «ørten» diskusjoner for og imot det homøopatien står for, føler jeg trang til å summere opp noen tanker i den forbindelse.

Om kunnskap og kommunikasjon
Homøopatene leser tilsynelatende helst 2.- og 3.-handslitteraturen i faget, og synes å ha en uovervinnelig vegring mot 1.-handslitteraturen – «Organon» og «De kroniske sykdommene».

Kan det skyldes en optimistisk tro på at når tiden går, så går utviklingen nærmest av seg selv i positiv retning? Det kunne føre til en manglende interesse for kildene.
Hva nå årsaken til vegringen enn er, så gjør kunnskapsmangelen om de grunnleggende ting i homøopatien – premissene – oss langt på vei ute av stand til å fremføre argumenter for homøopatisk praksis som lyder noenlunde sammenhengende.

Ulykkeligvis har ikke så få kolleger prøvd å forklare homøopatiens erfaringer ved hjelp av naturvitenskapelige forklaringsmodeller. Det går dårlig fordi det foreløpig ikke finnes det noen naturvitenskaplig forklaringsmodell som «forklarer» deler av homøopatiens erfaring. Men det gjør ikke disse erfaringene mindre gyldige.

At utenforstående ikke ser behovet for å søke kunnskap om homøopatiens premisser før de danner seg sterke meninger om dens detaljer, er ganske rimelig. At vi som arbeider med faget heller ikke ser behovet, er mer alvorlig.

For å få gjort noe med kunnskapsmangelen innad i faget, må vi ta oss bryet med å lese førstehandslitteraturen. Den er gammeldags hva begreper og språkføring angår, men ikke hva innholdet angår. Sannsynligvis ligger Hahnemann enda tiår – om ikke hundreår – foran vår tid.

Erfaring med opplysningsvirksomhet overfor pasientene i den daglige praksisen er god. Men det er ikke nok. Vi må informere om homøopati også i andre sammenhenger. Gjør vi ikke det da? Jo, men på en meget defensiv måte.

Siden det er lov å praktisere som homøopat i Norge, er homøopatiens premisser lovlige her, selv om man i konfrontasjon med skolemedisinere kan få inntrykk av noe annet. Årsaken kan være at man innenfor skolemedisinen har problemer med å forestille seg og å respektere andre premisser enn sine egne.

Slik det nå er, går vi stort sett bare ut for å forsvare homøopatien mot angrep i massemedia. Siden angrepene gjerne kommer fra skolemedisinere, er de basert på skolemedisinens premisser. Det betyr at skolemedisinen får sette dagsordenen for hva som skal debatteres. Så lenge vi lar skolemedisinen bestemme dagsordenen og media bestemme rammene om diskusjonen, kommer vi aldri til å få informere på homøopatiens premisser. Å få anledning til å klargjøre dem før vi forholder oss til de detaljene vi blir konfrontert med, krever mere plass/tid enn media vil gi oss. Derfor er vi hele tiden på defensiven.

Det er et problem at saker bare er interessante for massemedia hvis det står strid om
dem. Og da er det ofte striden og dens underholdningsverdi det fokuseres på, og ikke på sakens innhold.

Siden jeg skrev om å komme til orde første gang, er situasjonen blitt en ganske annen. Internett har redusert makten til alle «portnerne» som tidligere satt og bestemte hvem og hva som skulle få komme til orde i media til null. La oss bruke muligheten.

Flertallets – og mindretallets forhold til premisser
«Utenforstående» har som regel det til felles at de representerer et flertall som satser på andre behandlingsstrategier enn homøopatiens. Som deler av et flertall er de ikke vant til å måtte klargjøre premissene for det de gir sin tilslutning til. Strategiene de forsvarer får sin berettigelse ved at «alle andre» følger dem, og fordi den type resultater man oppnår ligger innenfor det skolemedisinen har definert som kur for samfunnets helsevesenet.
Som «annerledestenkende» kan vi ikke tillate oss den samme makeligheten. Av oss kreves det at vi skal kunne begrunne det vi gjør i langt større grad enn hva det forlanges av «flertallet». For å greie det, må vi kjenne premissene både for homøopatisk og skolemedisinsk behandling. Derved vil vi kunne begrunne våre behandlingsstrategier på en forståelig måte, og ha begrunnede meninger om skolemedisinens ditto.

Skolemedisinens grunnleggende premiss
I bunnen av alle vitenskaper – fag – ligger det en grunnforutsetning eller TRO. På denne bygges «vitenskapeligheten». Det kan være vanskelig å få øye på grunnforutsetningen bak det kompliserte byggverket av teorier, testresultater og liturgi de «står» på. Men de er der, og ofte er de enkle inntil det banale.

Skolemedisinens grunnleggende premiss eller TRO er at lidelsen er sykdommen. Sykdommen oppfattes derfor lett som lokal og avgrenset i tid. Derav følger økende spesialiseringen (øyespesialist, hudspesialist osv.) og lokal behandling. En mister lett en eventuell indre logikk og sammenheng mellom de forskjellige lidelsene i en kronisk sykdomshistorie av syne, og kronisitetskriteriet avgrenses derfor til den enkelte lidelsens varighet.

Behandlingsstrategi
En søker å bringe den enkelte lidelsen til opphør med midler som primært motvirker den.
(Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor skolemedisinen har hatt så stort salgspotensiale. Hvem vil ikke ha lindring for sine ubehag der og da hvis en ikke har noen forståelse som tilsier at det vil straffe seg på sikt?)

Kur
Opphør av enkeltlidelsen oppfattes som kur.

Juss og økonomi 
Fordi samfunnets helsevesen har adoptert skolemedisinens sykdomssyn, avspeiles dette i lover og regler som gjelder på området. Kvakksalverloven er et eksempel. Der kan vi lese at visse lidelser har bare skolemedisineren lov til å behandle. Loven forutsetter altså at lidelsen er sykdommen, og at man behandler lidelsene enkeltvis.

En annen konsekvens er at skolemedisinske diagnoser danner grunnlaget for om man skal få del i samfunnets trygdeytelser eller ikke.

Homøopatiens grunnleggende premisser
I det følgende skriver jeg ikke om mekanisk påførte plager.

Homøopatien er ikke bedre stilt. Den bygger også på en grunnleggende premiss eller TRO.
I homøopatiens «Organon» møter vi en premiss eller forklaringsmodell som bygger på to komponenter.

Den første komponenten er ideen om livskraften som vitaliserer, organiserer og opprettholder organismen. Dersom jeg skulle nevne en analogi fra vår egen tid, kunne jeg nevne mineralenes romgitter som sies å danner grunnlaget for deres krystall-former. Romgitteret er ikke en ting, men en egenskap ved stoffet selv som virkeliggjøres gjennom krystallformens tilblivelse. Hahnemanns forestillinger om livskraften og dens funksjon i levende organismer, er påfallende lik og kan forklare at han – utfra sin tids forutsetning – omtaler livskraften som åndelig.

Sykdommen forklares derfor primært som en forstyrrelse av livskraften – eller av livsprinsippet, som er livskraftens opphav. Sykdommen oppfattes naturlig nok alltid som total. Lidelsen, som jo kan være både lokal og total, oppfattes som et sekundært fenomen – som en følge av denne totale forstyrrelsen.

Den andre komponenten går ut på at den ubevisste organismen alltid innretter seg slik at trusselen mot livet blir minst mulig. For å oppnå det, bruker den aldri mer energi enn absolutt nødvendig. Jfr. homøostaseprinsippet. Se Organon § 74. Der skriver Hahnemann at de kroniske sykdommene og visse former for behandling, svekker livskraften og stemmer den litt etter litt falsk, slik at den må endre noe i organismen for å opprettholde livet. Den hemmer eller overdriver voldsomt en eller annen del av organismens mottakelighet eller følsomhet, utvider seg eller trekker seg sammen, slapper av eller blir hard, eller ødelegger fullstendig visse deler, samt medfører indre eller ytre lesjoner for å beskytte organismen mot en fullstendig ødeleggelse av livet.

Den andre komponenten fører til at lidelsen oppfattes som organismens tilpasnings- eller selvforsvarsadferd – dvs. som en positiv størrelse sett i forhold til overlevelse selv om den føles aldri så ubehagelig.

Når organismen dreper seg selv med en eller annen lidelse, tolkes det som et tegn på at den ikke lengre greier å tilpasse seg. Hele vitalkraften går med til å etablere og opprettholde selvforsvarsreaksjonene. Det blir intet tilbake til å opprettholde resten av organismen.

Hvor organismen lokaliserer selvforsvars reaksjonene, avhenger i hovedsak av hvor organismen har sine arvede svakheter. Slik forstått er svakhetene ikke nødvendigvis negative størrelser i forhold til overlevelse. Uten de arvede svakhetene ville muligens små påkjenninger på organismen føre til totale systemsammenbrudd.

(Dette setter vår tids tro på at genteknologien skal løse alle helseproblemer i fremtiden i et interessant lys. Dersom de medfødte eller arvede «selvforsvarssonene» elimineres ved genteknologi – og organismen ikke lever i et miljømessig vakuum – vil da minimale på kjenninger føre til fullstendige systemsammenbrudd?)

Her kan det være sunt å minne om at en forklaringsmodell er nettopp det – en modell. Den er ikke virkeligheten selv. Det synes som om det er vanskelig å holde fast på det. Historien viser at så snart en modell har vunnet den nødvendige sosiale tilslutning – og det er etablert et «presteskap» til å forsvare den – blir modellen virkeligheten. Dersom vi kunne enes om at det eneste endegyldige vi kan si, er at vi ikke kan si noe endegyldig om noe som helst, ville vi ha avverget mange «kjetterbål» i fremtiden.

Behandlingsstrategi
Hvilken forklaringsmodell en anvender på et fenomen, avgjør hvilke ord og begreper en anvender i forklaringen av «virkeligheten». Hvilken forklaring en velger, avgjør også hvilke behandlingsstrategi som blir logisk for en.

Fordi homøopatien oppfatter lidelsen som organismens selvforsvarsadferd, kan det være et moralsk problem å behandle enkeltlidelsen isolert.

Hvis den syke ikke blir frisk av seg selv, skyldes det – etter homøopatiens synspunkt og erfaring, – at selvforsvarsreaksjonene ikke er sterke nok til å kurere. Feberen er ikke høy nok. Kjertelen er ikke forstørret nok osv. Derfor søker en et middel som kan hjelpe den syke til å forsterke selvforsvarsreaksjonene tilstrekkelig til at man greier å kurere seg selv. Det finnes med andre ord ingen annen lege enn den syke selv. Det eneste homøopaten gjør er å motivere den syke organismen til å rekonstruere seg selv.

I Organon §§ 16 – 51 redegjør Hahnemann for hvilken behandlingsstrategi han velger.
I § 26 står det: I den levende organismen utslettes en svakere dynamisk påvirkning permanent av en sterkere som ligner den meget i uttrykksformen, selv om den er av en annen natur.

Kur
I homøopatien oppfattes det som en kur når organismen bringer tilpasningsadferden til opphør. Det betyr at den ikke lengre har behov for den. Bortfallet må skje fra sentrum til periferi (Herings lov). Forsvinner tilpasningsadferden i omvendt rekkefølge, oppfattes det som en undertrykking, og resultatet av behandlingen blir at en tvinger den syke til å etablere tilpasningsadferd på stadig mere sentrale/vitale lokaliteter.

Hvilke lokaliteter, avhenger av hvor den syke har sine arvede «selvforsvarssoner». Hvor lang tid det tar før organismen greier å etablere det (de) alternative tilpasningsfenomenet ved undertrykking, avhenger av den sykes vitalitet. Fordi det kan ta fra dager til år før reaksjonene på en undertrykkende behandlingen blir registrerbare, og fordi ikke alle iakttagere har noen teori om dette, ser en gjerne ikke sammenhengen mellom behandlingen og de forskjellige selvforsvarsreakjonene (lidelsene) som dukker opp i løpet av sykdomshistorien.

Juss og Økonomi
I et samfunn hvor helsevesenet baserte seg på homøopatiens sykdomsforståelse, ville store deler av skolemedisinsk medisinsk behandling være forbudt. Derfor – enkelte kollegers «drøm» om et samarbeid med skolemedisinen i fremtiden, tror jeg ikke noe på. Ikke før skolemedisinen begynner å stille kritiske spørsmål til sine egne premisser. Vi må skille mellom underkastelse og samarbeid.

Konsekvensene av homøopatiens grunnleggende premiss, ville gitt andre økonomiske løsninger om den ble akseptert av samfunnet. Jeg er temmelig sikker på at vi ville fått mer helse for hver krone og mindre lidelse for den enkelte, enn med et helsestell basert på at lidelsen er sykdommen.

Undersøking av den homøopatiske helingsprosessen

Aude Sapere 1995 - 1999

Undersøkjing av den homøopatiske helningsprosessen
Forord til fjerde bind av «Dei kroniske sjukdomane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» (2. utgåve).

Omsett av
homøopat John Petter Lindeland
Nøtterøy 1995 (revidert november 1999)

Vi har gjennom våre sansar inga middel til å oppnå djuptgåande kunnskap om dei indre livsprosessar i mennesket, og det er bare til tider at det er gjeve oss å dra spekulative konklusjonar om kva som skjer. Men vi er ute av stand til å utleda konkluderande bevis for våre forklaringar om forandringar som er observert i det uorgansike riket; fordi forandringar i dei levande organiske strukturar har ingenting felles med det som finn stad i det uorganiske. Her er det heilt andre prosessar som finn stad.

Det er derfor naturleg, at i presentasjonen av den homøopatiske terapien, våga eg ikkje å forklara korleis heling av sjukdomar blir påverka ved å bruka substansar som stimulerar svært liknande og dødelege symptom hjå friske personar. Eg formulerte sjølvsagt ein hypotese om det, men eg ynskja ikkje å kalla det ei forklaring, ei definitiv forklaring ad modus operandi. Dette var heller ikkje nødvendig, fordi det er bare pålagt oss å kurera liknande symptom korrekt og med godt resultat, i samsvar med ein naturlov som gang på gang er blitt stadfesta; ikkje å rosa seg med abstrakte forklaringar, medan pasienten fortsatt er sjuk; for det er det einaste dei såkalla legar hittil har fullendt.

Desse legane har framført mange innvendingar mot dei forklaringane eg har kome med, og dei ville ha foretrukke å forkasta heile den homøopatiske terapeutiske metode (den einaste moglege), bare fordi dei ikkje var nøgd med mine forsøk på å forklara kva som skjer i menneskets indre under homøopatisk kur.

Eg skriv desse linjene, ikkje med auge å tilfredstilla desse kritikarane, men for å leggja fram for meg sjølv og mine etterkomare den genuine homøopatiske praksis, eit anna og meir sannsynleg forsøk av dette slaget mot ei forklaring. Eg presenterar dette fordi menneskesinnet føler den uimotståelege, harmlause og prisverdige impulsen som kan gje næring til idealet der mennesket fullendar det gode gjennom sine gjerningar.

Slik eg andre stadar har vist, er det utenkeleg at vitalkrafta utan assistanse av aktive menneskegjorte legemiddel, skulle (omstemma) koma over sjølv dei lettaste akutte sjukdomar (dersom den då ikkje bukkar under av dei) og gjenoppretta ei slags helse, utan samstundes å ofra ein del (ofte ein stor del) av kroppsvæska og den faste delen av kroppen gjennom ei såkalla krise. Korleis vitalkrafta reagerar på dette, vil for alltid vera ukjent for oss; men så mykje er sikkert, at denne krafta ikkje kan omstemma desse sjukdomane på ein direkte måte utan slike offer. Dei kroniske sjukdomane, som har sitt utspring i miasmene, kan ikkje bli hela utan hjelp, sjølv ved slike offer, heller ikkje kan verkeleg helse bli gjenoppretta ved denne krafta aleine. Men det er likså sikkert, at sjølv om denne krafta blir hjelpt i gang av den sanne (homøopatiske) helingskunsten, leda av den menneskelege forstand, til å overmanna og omstemma (å hela) ikkje bare den raske flyktige, men også dei kroniske sjukdomane som er oppstått frå miasmene ved ein direkte måte og utan slike offer, utan tap av kropp og liv, ikkje desto mindre er det alltid denne krafta, vitalkrafta, som er sigarherren. Det er i dette høve som med eit land sin arme, som driv fienden ut av landet; denne armeen burde bli kalla sigerrik, sjølv om den ikkje hadde sigra utan hjelp frå framande allierte. Det er den organiserte vitalkrafta i vår kropp som helar naturlege sjukdomar av alle slag direkte og utan noko offer, så snart den er blitt hjelpt av det rette (homøopatiske) legemidel til å vinna sigaren. Denne krafta ville verkeleg ikkje ha vore i stand til å sigra utan denne assistansen; for vår organiske vitalkraft er aleine bare tilstrekkeleg til å oppretthalda den uhindra livsprosessen, så lenge ikkje mennesket er dødeleg påverka av fiendtleg verkande kreftar som fôrårsakar sjukdom.

Utan assistanse er vitalkrafta inga likemann til desse fiendtlege krefter; den klarer knapt å bekjempa fiendtleg verknader av same styrke, og dette sanneleg med mange teikn av sine eigne lidingar (som vi kallar dødelege symptom). Ved sine eigne krefter, vil aldri vitalkrafta vera i stand til å overvelda (overvinna) fiendskapen av dei kroniske sjukdomane, ei heller å sigra over forbigåande sjukdomar, dersom den blir verande tilbake utan hjelp frå det riktige legemidel. Å gje slik hjelp er den plikt som er pålagt legen si forståing av Oppretthaldaren av Livet.

Som eg har sagt ovanfor, klarer vitalkrafta knapt å bekjempa fiendtlege verknader som fôrårsakar sjukdom, og endå kan ingen fiende bli overvunne utan ved ei overlegen/større kraft. Bare homøopatisk medisin kan gje denne forsterka krafta til den avkrefta vitalkrafta.

Vitalkrafta aleine, som er ei organisk kraft bare påtenkt å sikra ei uforstyrra helse, utøvar bare ein svak motstand til dei invaderande dødelege fiendar; ettersom sjukdomane veks og aukar, krev det ein sterkare motstand; men i det minste er det bare ein likearta motstand; med svake pasientar er det ikkje ein gong likearta, men svakare. Denne krafta er korkje i stand til, bestemt for eller skapt for (å gje) ein overveldande motstand, som ikkje vil gjera nokon skade på seg sjølv.

Men dersom vi legar er i stand til å presentera og utøva overfor denne instinktive vitalkrafta hennar sjukdomsframkallande fiendar, som blei forsterka gjennom aksjonen av dei homøopatiske legemidlar — sjølv om det kvar gong skulle auka bare litt — på den måten at styrken av den sjukdomsframkallande fienden skulle bli fôrauka opp til fatteevna av livsprinsippet gjennom bruk av homøopatiske legemidlar, som på ein illusorisk måte simulerar (fingerar) den originale sjukdomen, fôrårsakar og tvingar vi vitalkrafta til å auka sine energiar gradvis, og auka dei meir og meir, og til slutt til eit slikt stadium at dei blir langt meir kraftfulle enn den originale sjukdomen. Konsekvensen av dette er, at vitalkrafta igjen får herredøme i sitt område, at den kan halda og styra den indre sanitære framgangen, medan den tilsynelatande forverringa av sjukdomen fôrårsaka av det homøopatiske legemidel, forsvinn av seg sjølv så snart som vi ser styrken av den gjenoppretta vitalkrafta, den gjenvunne helsa, når vi held opp med å bruka desse legemidla.

Ressursane eller den fundamentale essensen i dette vitale livskraftsprinsippet, meddelt oss av den guddommelege Skapar, er utruleg store, dersom vi legar forstår korleis vi skal oppretthalda dens reinleik når vi er friske, ved å leda menneske til eit helsesamt liv, og korleis påkalla og auka den under sjukdom ved rein homøopatisk behandling.

Omsetjinga er gjort ut ifrå den engelske versjonen av 1835, av Prof. Louis H. Tafel.