Kategoriarkiv: Homøopati

Signifikant homøopati – om det nye Symptomen-Lexikon

Homøopati

Braunschweig i Tyskland var den 22.-24. september 2006 staden for eit seminar om bruken av det nye Symptomen-Lexikon og dei nye utarbeida kollektanane (signifikans- oversikt for både sensasjonar, modalitetar og siderelasjonar/ekstrateikn frå legemiddelprotokollen).

Av John Petter Lindeland – homøopat MNNH

Deltakarane var heilpraktikarar og legar frå både Tyskland, Sveits, Austerike, ein frå Italia og homøopatene Cato Wahlberg, John Petter Lindeland, Einar Berntsen og Trond Aurdal frå Noreg.

I over 20 år har heilpraktikar Uwe Plate arbeida med å utvikla fembindsverkøopatet Symptomen-Lexikon – godt assistert av heilpraktikar Bernhard Möller. Ideen til dette verket kjem frå S. Hahnemann sjølv. Han innsåg at han aldri ville bli ferdig med dette arbeidet (som han allereie hadde brukt fleire år på), og utpeika Georg H. G. Jahr til å overta og sluttføra det.

Heller ikkje Jahr makta å gjennomføra denne oppgåva, som etter den tiltenkte strukturen ville bli på 48 bind. Han laga istaden sitt eige repertorium, men skriv i forordet at både dette og andre repertorium bare blir overgangsordningar inntil eit symptomleksikon er ferdig. Dette var også C. Boenninghausen inneforstått med.

Struktur
C. Hering la i det homøopatiske tidskriftet “Archiv” fram ein ny struktur for eit slikt verk. Dette ville redusera omfanget og gjera det meir brukarvennleg. Heilpraktikar Uwe Plate har i all hovudsak fulgt dette forslaget til struktur, så nær som ordning av organ/kroppsdel. Årsaka til denne utelatinga er at i Materia Medica (Die Chronischen Krankheiten, Band 1-5 og Reine Arzneimittellehre, Band 1-6) er organ/kroppsdel ordna etter hovud/fot-skjema, og er difor lett å finna fram til.

Leksikonet/verket består av i alt fem bind på tilsaman 8000 sider. Det er delt inn i tre hovudbolkar:

* sensasjonar/ubehag
* modalitetar
* ekstrateikn (siderelasjonar, regelmessige/uregelmessige anfall osb).


Symptoma/teikna er alfabetisert, og bak i kvart bind er det ein symptomoversikt med synonymar/analogiar. Dei nemnde kollektanane har pr. i dag eit relativt lite omfang, men ein arbeidskrets held på med utarbeiding av fleire hundre slike. Med tida er det meininga at desse vil foreliggja i dataversjon, eller innebygd i eit nytt og kvalitetssikra Boenninghausen-repertorium. (Det er også fullt mogleg å laga eigne kollektanar ved hjelp av Symptomen-Lexikon.) Kollektanane vil, på lik linje med eit repertorium, bare vera eit redskap til å «snevra» inn antall midlar som det kan vera aktuelt å studera nærare i symptomleksikonet (Materia Medica) med similimum
som overordna målsetjing.

Begrep
I innledninga til Kollektansamlinga, skriv Uwe Plate forklarande om ulike begrep som ein bør halda frå kvarandre for å letta forståinga av kva som aleine gjer teikna i eit middel karakteristikk og kva som gjer dei karakteristiske/uvanlege/påfallande/merkverdige i forhold til andre middel og forventa symptom/teikn ved ulike patologiske tilstandar. Han skriv bla. om at S. Hahnemann sjølvsagt var medviten om at ikkje alle prøvingssymptom med hundre prosent sikkerhet stamma frå midlet sjølv. Etter alle reglar for logikk og vitenskaplege prinsippar, burde slike «falske» symptom lukast bort. Trass i dette, tok S. Hahnemann med alle prøvingssymptom inn i Materia Medica’en – fordi han i fyrste del av oppteikningsprosessen ikkje kunne vita om dei stamma frå sjølve midlet eller var «falske». Dette er i utgangspunktet i og for seg uproblematisk, sidan eit einsleg symptom/teikn aldri kan få status som karakteristisk. Det er fyrst når den «fullstendige» symptomsamlinga (prøveprotokollen) til eit middel/substans er etablert, at ein kan gjennomskua kva som er «falskt» eller ikkje. Då vil «falske» teikn/symptom sjeldan eller aldri vera gjennomgåande eller opptre hyppig nok til å få status som signifikant.

Karakteristiske teikn
Det er viktig i denne samanhengen å kunna skilja mellom bruken av begrepet symptom og teikn. Eit symptom (både hjå pasient og i legemiddelprotokollen) består av fire moglege delar: lokalisasjon (organ), sensasjon eller ubehag (t.d. stikking, kløe, brekning, diarre), modalitet (forverring/betring), og fylgjesymptom (sensasjonar eller ubehag som oppstår samstundes med andre sensasjonar/ubehag) eller det som vi i Norge ofte kallar STOLUF (sensasjon, tid, omstende/modalitet, lokalisasjon, utbreiing og fylgjetilstand.)

Eit symptom treng ikkje bestå av alle desse delane, men variera mellom fleire eller færre. Delane i eit symptom er dei ulike teikna. Symptomet: kvalme med stikkande smerter i magen når eg går, består såleis av fire ulike teikn/delar: magen (lokalisasjon) – stikking (sensasjon/ubehag) – når går (modalitet) – med kvalme (fylgjesymptom).

I eit sjukdomstilfelle er eit symptom karakteristisk når det er differensiert. For eit middel finst det ingen karakteristiske symptom, men bare karakteristiske teikn (fordi det er sammanfatninga av heile legemiddelprøvninga hjå eit middel som er avgjerande sidan dei er bygde på mange «kasus»/utprøvarar).

Teikna i eit middel (ikkje symptoma hjå ein pasient), er karakteristiske når fylgjande vilkår er tilstades:

Eit organ/kroppsdel er karakteristisk for eit legemiddel, når det gjennom utprøvinga opptrer ulike plager/sensasjonar på denne kroppsdelen/organet (t.d. brenning, trykk, samansnøring, klemmande, stikkande osb. – på det same organet. Magen som organ/kroppsdel er hjå ”Nux. Vom.” karakteristisk, fordi det opptrer ulike sensasjonar under utprøvingane så som trykk (nr. 376), spenningar (nr. 387), samansnørande, klemmande smerter (nr. 394). For ”Aurum” er magen ikkje karakteristisk, fordi det i utprøvinga bare opptrer eit teikn: ein sultliknade smerte i magen (nr. 194) og ingen andre teikn).

Ein sensasjon er karakteristisk når den opptrer på ulike kroppsdelar/organ (når brenning opptrer både i buk, underliv, hals, hode osb. Rivande smerter er for ”Nux. Vom.” karakteristisk fordi denne sensasjonen opptrer i ulike organ: i buk (nr. 411), i underlivet (nr. 412 ), i magen (nr. 416), og i livmor(nr. 473). Rivande er for ”Moschus” ikkje karakteristisk fordi det bare opptrer i eit organ: magen (nr. 145).)

Ein modalitet er karakteristisk når den framkallar ulike sensasjonar/plager på ulike lokalitetar ( < gå: blir svimmel, hodesmerter, stikk i brystet, tannsmerter osb. Modaliteten < når går er karakteristisk for ”Nux. Vom.” fordi denne modaliteten frambringar ulike sensasjonar/plager så som svimmel (nr. 10 – 16), sprengande/isunnrivande hodesmerter (nr. 63), tannsmerter (nr. 196), trykkande smerter (nr. 383 – 386) osb. For ”Chamomilla” er denne modaliteten ikkje karakteristisk, fordi utprøvinga bare frambringar eitt teikn: svimmelhet når går.)

Ei fylgjeplage (concomitant) er karakteristisk når det fylgjer ulike sensasjonar/teikn og når dei opptrer ved ulike plager/teikn samstundes (det rødmande/røde ansiktet er karakteristisk for ”Aconitum” fordi det opptrer både under feber, sterke hjertepalpasjonar, ved angst osb. Den blåe ansiktsfargen hjå ”Cina” er imidlertid ikkje karakteristisk fordi den bare opptrer under hosteanfall.)

Denne regelen gjeld også for teikn som er knytta opp til spesielle lokalitetar, som t.d. svimmelhet, pustebesvær osb.

S. Hahnemann viser fleire gonger i Reine Arzneimittellehre (Materia Medica Pura) til karakteristiske teikn. Desse samanliknande teikna og symptoma er merka med stjerne * nederst på boksidene. Han skriv bl.a. om ”Ignatia” at «dei karakteristiske eigenskapane til denne kraftige vekstsubstansen har eg t.d. antyda i merknadane.» Det same gjeld for ”Bryonia”. Ved å samanfatta dei nummererte symptoma 418, 512, 523 og 602, finn ein at ”Bryonia” har framkalla «stikking ved berøring» på ulike organ/lokalitetar. Dette samsvarar med det som i § 153 i ”Organon” er definert som karakteristiske teikn.

Med ei slik klargjering av kva som er grunnlaget for å kalla eit teikn karakteristisk, blir differensieringsarbeidet ved valg av middel i eit kasus betydeleg lettare og meir nøyaktig.

Praktisk bruk
Under seminaret blei det ved hjelp av ulike kasus vist korleis ein brukar kollektanane og Symptomen-Lexikonet. Som ved alle høve, gjeld det å velja symptom som på best mogleg måte karakteriserar og differensierar kasuset – jfr. STOLUF. Det som blei framført, var ei stadfesting av at dette kjem til å bli eit svært nyttig redskap for homøopatien framover og ei storsinna gåve til dette faget.

At denne utviklinga skjer nettopp i Tyskland, trur eg ikkje er tilfeldig. Forutan at landet har fostra grunnleggjaren av homøopatien, trur eg også dette har med heilpraktikarordninga å gjera.

Ordninga krev i dag ei relativ omfangsrik grunnutdanning, som skapar ein intellektuell kapital alle naturterapeutiske fag får nytte av. Les ein bl.a. publikasjonar av tyske heilpraktikarar, er desse av høg kvalitet, både når det gjeld struktur og innhald. Dette gjer også samarbeidet med etablert medisin lettare.

Under dette seminaret var det to heilpraktikarar som hadde regien, ved neste høve kan det vera legar. Vi har her å gjera med to sidestilte identitetar som både har respekt og nytte av kvarandre ved at begge har fagleg tyngde i sine respektive kunnskapsområder.

Litteratur:

* Uwe Plate: Hahnemanns Arbeitsweise
* Uwe Plate: Symptomen-Lexikon der Materia Medica
* Uwe Plate: Kollektansamling
* S. Hahnemann: Organon der Heilkunst. 6. Auflage
* S. Hahnemann: Die Chronischen Krankheiten Band 1-5
*Reine Arzneimittellehre Band 1-6


Artikkelen ble publisert første gang i tidsskriftet Naturterapeuten nr 2/2007

Homøopatiske prinsipp i både terapeutikk og kvardag

Homøopati

Av John Petter Lindeland, naturterapeut MNNH reg.

Homøopatiens grunnleggjar, Samuel Hahnemann, gjer i Organon greie for det han kallar homøopatiens naturlov. I dette omgrepet ligg det ei overtyding om at det homøopatiske prinsipp ikkje er spekulativt tankespinn, men knytta opp til ein naturlov som ein kan finna døme på innan mange andre fagområde og i kvardagslivet. Eg har prøvd å samanfatta litt av det som S. Hahnemann legg fram og lagt til eigne observasjonar av fenomenet.

Døme på homøopatisk prinsipp
Interferens er eit kjent fenomen innan fysikken. Frå Gyldendal og Aschehoug sitt leksikon:

«Et karakteristisk fenomen ved interferens er at to bølger som hver for seg kan registreres på et sted, kan slokke hverandre ut når de møtes, for eksempel at to lyssignaler til sammen gir mørke eller at to lydsignaler som består av toner med samme frekvens noen ganger ikke høres når de treffer øret samtidig.»

Dette fenomenet blir i dag utnytta t.d. i samband med øyresus (tinitus) ved at ein simulerar den same lyden som pasienten har – og dermed blir den subjektive opplevinga av øyresusen heilt borte eller minskar.

Bruken av Ritalin ved behandling av ADHD o.l tilstandar er i samsvar med homøopatiske prinsipp.

Bruk av amfentamin hjå normalt friske menneske, vil framkalla liknade symptom som det ein vil kunne observera hjå ADHD barn.

Også vaksinering må ein også kunna tilleggja verknaden av prinsippet liknande kurerar liknande. I fotnota til § 33 i Organon skriv S. Hahnemann:

«Indtil 1801 utbrød der epidemier af Sydenham’s glatte skarlagensfeber fra tid til anden blant børn, og de angrep uden undtagelse alle, som endu ikke havde været udsat for sygdommne. Men ved Köningslutter epidemien, som jeg var vidne til, blev alle de børn, som havde taget en meget lille dosis Belladonna tidlig nok, ved med at være immune over for denne meget smittsomme sygdom. Hvis legemidler kan beskytte os imod smitten fra den epidemi, som raser, så må de have en større styrke til at omstemme vor livskraft end epidemien»

Paradoksalitet er også eit omgrep innan psykologien. Det var psykiataren Victor Frankl som
introduserte metoden som han kalla paradoksal intensjon. Den går ut på å forsterka ubehaget, vanen osb. for å gjera pasienten medviten om sine umedvitne reaksjonsmønstre eller adferd. Ved t.d. stamming, blir pasienten oppfordra til å forsterka stamminga innanfor ein terapeutisk styrt ramme.

Innan katastrofepsykiatrien blir dei involverte oppmoda til å oppsøkja ulykkesstaden for å gjenoppleva «det liknande» som dei har vore igjennom – for på den måten å hindra seintraumer.

Det klassike gravferdsritualet som dei fleste av oss har vore med på, er i sin natur ei kortvarig forverring av sorgopplevinga og gjer det såleis lettare å koma igjennom den. (Dei gamle gråtekonene er eit anna døme, men mindre brukt i dag.)

Vår moderne skismøring er tufta på erfaringa om å simulera det liknande under skia som i snøen. Mjuk smøring til mjuk snø (klister eller mjuk voks) og hard smøring til hard snø (isklister som blir hard når den størknar eller hard voks).

Bokomtale: Hahnemanns homøopati – klassifisering og behandling av sykdom

Homøopati

Bokomtale: Hahnemanns homøopati – klassifisering og behandling av sykdom ifølge dr. Samuel Hahnemann av Ewald Stöteler.

Skrevet av Ph.D. Vatsala Sperling. Oversatt av naturterapeut MNNH Svein Johannessen

Den nederlandske homøopaten Ewald Stöteler har i en årrekke studert og gjort dypdykk i de grunnleggende verkene av homøpoatiens grunnlegger dr. Samuel Hanemann – «Organon» og «De kroniske sykdommene – deres særegne natur og homøopatiske kur». I «Hahnemanns homøopati» går Stöteler grundig til verks og gir oss en forståelse av Hahnemanns ufattelige kunnskapnivå og en inngående innføring i Hahnemanns homøopatiske behandlingsmetode. «Hahnemanns homøopati» er en inspirerende bok og et «must» for terapeuter som behandler etter homøopatiske prinsipper – og da jeg leste Vatsala Sperlings omtale av boken, tenkte jeg umiddelbart at hennes omtale vil være mer inspirerende og lettere tilgjengelig enn den omtalen jeg selv ville ha skrevet. Jeg gir derfor henne ordet:

Bøker blir skrevet av ulike årsaker, med ulike formål. De ser også ut til å ha en variert skjebne om hvordan og hvor de vil ende opp. Hvilke bøker vil bli lest én gang, og hvilke om og om igjen? Hvilke bøker begeistrer oss med sitt godt presenterte og dypsindige innhold? Hvilke bøker beroliger oss ved å gi oss et behagelig budskap? Hvilke bøker får oss til å tenke, og hvilke oppfordrer oss til handling? Og selvfølgelig finnes det bøker som vi stiller oss ganske likegyldige til.

Da jeg mottok Ewald Stötelers bok, var jeg sosial distansert, brukte munnbind og renset posten min. Og bare for å ha det sagt, å motta en bok med harde permer, passet meg ypperlig under pandemien – den var lett å tørke av og rense. Nok om det, jeg setter jeg meg ned for å bla gjennom boken, og sier til meg selv: – Når i all verden skal du få lest denne boken? 551 sider! Og ja, du gjetter helt sikkert riktig; boken ble liggende på skrivebordet mitt i flere dager i påvente av å bli lest.

Da jeg endelig fikk samlet mot og begynte å lese den, måtte jeg bare legge andre bøker og prosjekter til side. Jeg viet all min tid til boken. Jeg bare måtte! Boken holdt meg fanget på en uforklarlig trøstende, behagelig måte.

Etter å ha lest boken én gang, er den nå plassert den i en del av bokhylla mi som er reservert for bøker som «leses om og om igjen» – den type bøker som fungerer som verdifulle «sannhetsjuveler», og som gir meg nye perspektiver hver gang jeg leser dem. «Hahnemanns homøopati» er nå meget logisk plassert ved siden av dr. Hahnemanns medisinske verk, «Organon» (6. utg.) og «De kroniske sykdommene, deres særegne natur og homøopatiske kur» (2. utg.) – begge anskaffet etter å ha lest Ewald Stötelers bok.

Et krevende fag

Homøopati er et krevende fag både for studenter som ønsker å etablere en praksis og for utøvere som prøver å tjene til livets opphold som homøopat. Det skapes et evig jag etter nye magiske remedier og nye metoder å finne disse magiske remediene på.

I denne prosessen kan det dessverre se ut til at vi beveger oss stadig lenger og lenger fra de faglige røttene. Det er med stolthet vi proklamerer at homøopatien har eksistert i 250 år, og at homøopatien er dannet på solid filosofisk grunn, men i det økende drivet etter alt det nye, glemmer vi å sjekke bakspeilet, studere det historiske perspektivet på nytt og se nærmere på hvor homøopatien kommer fra og hvilke faglige kamper våre homøopatiforfedre har måttet kjempe og hvilke faglige seire de vant.

Mange nålevende autoriteter innen homøopatien siterer Hahnemann i rikelig monn og oppfordrer oss til å lese hans originale verk. Selvfølgelig nikker vi alle og er helt enige, men så snart vi er tilbake i vår daglige rutine, blekner dette i forhold til den spenningen vi opplever ved å jage etter det siste nye. Hvem ønsker vel å bli fastlåst av historien når nåtiden og fremtiden er så spennende og aktiv? Og, dersom du nå, når du leser disse linjene, kjenner deg igjen, er du velkommen i klubben.

Nitidig fordypning

Men heldigvis kan jeg love deg at denne tilstanden vil endre seg betydelig etter at du har lest «Hahnemanns homøopati». Jeg oppfordrer deg derfor til å gå til anskaffelse av et eksemplar allerede i dag, og her er grunnen:

I over 35 år har Stöteler fordypet seg og formelig marinert seg i Hahnemanns originale arbeider. Den faglige kunnskapen og bevisstheten han på denne måten har tilegnet seg, har så å si trukket inn i ryggraden hans. Og hvor vil jeg så med denne analogien i en bokomtale som dette?

Dersom Stöteler bare hadde lest originallitteraturen fordi han måtte, ville hans gjenfortelling av Hahnemanns arbeid vært like kjedelig som et stykke tørt bein. Men Stöteler har absorbert Hahnemanns arbeids- og undervisningmetoder, fordøyd det med både psyke og hjerte, brukt denne kunnskapen i sin daglige praksis og sett resultatene, før han så har skrevet denne boken.

Som et resultat av dette, er boken blitt levende, med en skarphet, en sammenheng, en appell og et fokus som stammer fra en «levd opplevelse». Derfor er også denne boken en ren fornøyelse å lese og har en fått en rettmessig plass i min «som-skal-lesesom- og-om-igjen-hylle».

Stöteler opprettholder i hovedsak en enkel stil gjennom hele boka. Han berører et emne og kobler så dette enten til «De kroniske sykdommene» eller «Organon». Å lese denne boken, er en fin opplevelse i seg selv, og med sine 551 sider har denne innbundne boken et utseende som en klassisk, seriøs bok.

At åpningssiden viser et eksempel på Hahnemanns håndskrift, er en nydelig start. Det vitner om skriving utført ved hjelp av en penn med en metallspiss eller en skarp spiss av en fuglefjær, dyppet i et blekkhus – en metode som ble brukt før fyllepennenes og kulepennenes tid. I dag ville vi tenke: hvorfor bry seg med penn og papir så lenge du kan nøye deg med to tomler på en liten skjerm? Med en gradvis utfasing av selve kunsten å skrive for hånd, er det ekstra beroligende å se at Hahnemann skrev for hånd, og at eksempler på hans nitidige skrivekunst fortsatt eksisterer, for den som i det hele tatt bryr seg.

6. utgave av Organon

I forordet skriver Frans Vermeulen: «Glemte byggesteiner fra Hahnemanns lære – slik som læren om miasmer, klassifisering av sykdom og bruken av Q-potenser – har her fått tilbake sin rettmessige plass som grunnleggende prinsipper.» Stöteler har oppnådd denne bragden ved å fokusere på «De kroniske sykdommene» og 6. utgaven av «Organon2. I tillegg kan det sies at han har gjort det på en systematisk og veldig interessant måte.

Stöteler gjør et poeng av at det å kunne kurere en pasient med bare ett middel, er en myte. Noe slikt var ikke mulig på Hahnemanns tid, og det er garantert ikke mulig i 99 % av tilfellene våre i dag heller. Men Stöteler føler seg på trygg grunn i sin påstand om at Hahnemann har lært oss nøyaktig hvordan vi skal lykkes.

Han sier at dersom vi bare ville praktisere homøopatien nøyaktig slik Hahnemann har presentert den for oss, ville suksessraten vår under behandling vært høy. Hahnemanns faglige grep er grundig beskrevet i 6. utgave av «Organon», og «De kroniske sykdommene» viser oss hvordan man klassifiserer sykdommer. Den 6. utgaven av Organon ble ikke publisert før nesten 80 år etter Hahnemanns død. Dermed gikk flere generasjoner av homøopater glipp av den kunnskapen som ble formidlet der. Da utgaven endelig ble publisert i 1921, fikk dessverre ikke bruken av Q-potensene (LM-potensene) som Hahnemann da beskrev, særlig gehør i de homøopatiske miljøene.

Som et resultat av dette, har denne utgaven av «Organon» ofte blitt utelatt i undervisningen på skolene, og de fleste utøvere har dermed praktisert den kentianske måten å repertorisere på – en metode som primært søker etter essensen i sykdomstilfellet i de mentale symptomene, bruker C-potenser, gir én dose og venter på at kuren skal skje. Og dersom kur ikke skjer med den ene dosen av det ene middelet, ender terapeutene opp med å anse seg selv som «dårlige homøopater som ikke klarer å finne det nøyaktige simillimum».

I de 23 kapitlene som utgjør denne boken, avmystifiserer Stöteler homøopatien og gir oss ny kunnskap. Kapittel 3 begynner for eksempel med en forklaring av lignendeloven. Deretter lærer vi på nytt om funksjonelle fysiske symptomer, lokalisering, sensasjoner, modaliteter, følgesymptomer, særegenheter, emosjoner og følelser, årsakssammenhenger, rasjonelle mentale symptomer, generelle symptomer, biografiske livshendelser, arvelig disposisjon, blokkeringer og bruk av konvensjonelle medisiner. Alt beskrevet på en grundig måte, og i mange tilfeller siteres «Organon» i en dekorativ tekstboks.

Sykdomsklassifisering

Kapittel 5 må være en tankevekker, spesielt for amerikanske homøopater. Siden et overveldende flertall av oss ikke er leger, er vi pålagt å si at vi ikke diagnostiserer eller behandler noen sykdommer, og at vi ikke forordner medisiner. I Hahnemanns dager gikk folk til homøopater for å få sine sykdommer behandlet med homøopatiske medisiner.

Også nå går folk til homøopater med en eller annen sykdom som de trenger en behandling for. Stöteler har her gjort sitt aller beste for å bygge opp vår selvtillit ved å åpne skattekisten – «De kroniske sykdommene» – der Hahnemann klassifiserer sykdommer i: akutte sykdommer, sykelige hendelser, epidemiske sykdommer, kroniske sykdommer og miasmatiske sykdommer.

Ved hjelp av vår anamnese kan vi forstå hele sykdomsprosessen pasientene beskriver. Vi kan klassifisere dem på Hahnemanns vis og velge ikke bare ett, men flere midler fra fem forskjellige grupper (planter, dyr, mineraler, nosoder og tautopatiske midler) når vi behandler pasientene våre med Q-potenser.

Akkurat som mange av mine kolleger, har jeg sett mange kasus der symptomer dukker opp på mange forskjellige lokaliteter. Ved repertorisering får jeg opp de velkjente polykrestene og opplever at en dose av det mest indikerte middelet, gjør ingenting! I mine mørkere stunder har jeg til og med kontaktet min kloke mentor, ventilert min frustrasjon og til og med innrømmet at jeg ikke vet hva neste skritt er eller hvordan jeg skal løse kasuset.

På en av sidene i Stötelers bok fikk jeg rett og slett tårer i øynene og følte trøst og lettelse i et klargjørende øyeblikk. Her bruker han et blomsterdiagram for å vise at hver hendelse i livet er som et kronblad i en blomst – livshendelser som er i stand til å skape en sykdomstilstand som kan sette pasienten helt ut av balanse.

Blomsten utvikler seg og endrer seg kontinuerlig gjennom livet, og nå og da vil den forstyrrende energien til ett eller flere av kronbladene være dominerende. Dette dynamiske samspillet mellom ulike livshendelser krever ulike midler for å håndtere sykdomstilstanden som har utviklet seg, og ofte må vi bruke flere homøopatiske midler – sammen, vekselvis eller i rekkefølge.

Dette bidraget fra Stöteler var alt jeg trengte for igjen å bli mitt solfylte jeg, som kan håndtere de dominerende kronbladene og velge løsninger for å rette opp i ubalansen. Heretter trenger jeg ikke å bruke tid på å lete etter «det ene universalmiddelet for enhver ubalanse og forstyrrelse i helsetilstanden» og nærmest drive psykisk selvskading dersom jeg ikke finner det.

Min anbefaling er å gi «Hahnemanns homøopati» full oppmerksomhet – kapittel for kapittel. Dersom du leser boka med tålmodighet, vil du sitte igjen med en rikholdig opplevelse. Les og la sammendragene på slutten av hvert kapittel, synke inn.

Etter at du har brukt tilstrekkelig tid på innholdet i denne boken, les kapittel 23 på nytt. Her presenterer Stöteler kasus han har løst ved å følge «De kroniske sykdommene» og 6. utgave av «Organon» til punkt og prikke.

Klassifisering i praksis

Repertoriseringen han viser er veldig interessant og blir utført under forskjellige underoverskrifter eller -punkter (husk blomst- og kronbladanalogien fra tidligere, der hvert kronblad indikerer en livshendelsene som skaper forstyrrelser i helsetilstanden og fremkaller symptomer). I et av kasusene har Stöteler repertorisert som følger:

  • Arvelige symptomer – 8
  • Iatrogene symptomer —6
  • Biografiske symptomer – 3
  • Akutte miasmatiske symptomer – 8
  • Konstitusjonelle symptomer – 21
  • Totalt antall repertoriserte symptomer – 46

Medisinering er så basert på dynamikken i sykdomsprosessen:

  • Sulphur Q1, 5 suksesjoner, inhalering en gang om dagen, om morgenen
  • Tuberculinum Q3, 5 suksesjoner, inhalering to ganger om dagen, morgen og kveld
  • Apis Q2, 5 suksesjoner, inhalering to til fire ganger om dagen, spredt utover dagen

Alle tre midler har en komplementær effekt, og sammen fører de til en mild og skånsom behandling/kur.

Stöteler presenterer fem forseggjorte kasus som på en vakker måte oppsummerer hele tilnærmingen som er basert på sykdomsklassifisering gitt i «De kroniske sykdommene» og bruken av Q-potenser som beskrevet i 6. utgave av «Organon».

Dette ble kanskje en vel lang bokomtale. Jeg kunne bare ikke styre meg. I stedet for å gi en mekanisk beskrivelse av den fysiske boken, har jeg valgt å beskrive hva denne boken betyr for meg, hva den sier til meg og hvordan jeg vil bruke den fremover.

Dersom du er homøopat som meg, som får sykdomstilfeller og kasus som krever flere forskjellige midler, er denne boken definitivt et ‘must’. Når du først har lest den og lærer å like den, vil du innse at Hahnemanns lære om homøopatisk behandling er fullstendig og konkret og kan brukes i ditt daglige arbeid – for meg, takket være Edward Stöteler og hans vakre bok om klassifisering og behandling av sykdom ifølge dr. Samuel Hahnemann.

God lesning!

Oversettelsen er gjort med tillatelse av Vatsala Sperling og Hpathy.com Hahnemann’s Homeopathy – the Classification and Treatment of Disease According to Dr Samuel Hahnemann by Ewald Stöteler reviewed by Vatsala Sperling (hpathy.com)

Homøopatiske midler

Homøopatiske tiltak og tips ved sporadiske uhell og hendingar under behandling

Homøopati,

Under behandling av kroniske sjukdommar kan ein til tider oppleve uventa episodar og uhell som fører til mellombelse tilstandar som forstyrrar det homøopatiske behandlingsforløpet, og som  krev bruk av eit mellombels middel før ein igjen kan fortsetja behandlinga av den underliggjande kroniske sjukdomen. Det kan dreie seg om avkrefting etter epidemiske sjukdommar, sjokk,  fallskader, sår, forbrenningar og brannskadar, overanstrenging, kraftig nedkjøling, sorg ved tap av nære slektningar og vener, dårleg kosthald med meir.

Av John Petter Lindeland og Svein Johannessen, naturterapeutar MNNH

Ubehandla sjokk, sorg og andre alvorlege personlege problem kan gjere ein kronisk sjukdom vanskelegare å behandle og kan i verste fall føre til at sjukdommen ikkje lengre let seg behandla fullt  ut. Det er difor viktig at desse mellombelse tilstandane og hendingane blir behandla så snart som mogeleg.

HOMØOPATISKE TILTAK OG TIPS
Når det gjeld tilstandar som kan føra til mellombelse forstyrringar av det kroniske behandlingsforløpet, gjev homøopatiens grunnleggjar Samuel Hahnemann råd og tips om homøopatiske tiltak ut frå eigne kliniske erfaringar. Vi tykkjer at dette kan vera nyttig kunnskap også ved bruk av andre terapiformer i behandling av kroniske tilstandar.

  • Ved fordøyelses- og magebesvær
    Dersom ein opplever problem med magen grunna inntak av feit mat, og då særleg svinekjøt, vil faste og Pulsatilla vere gunstig. Ved mageproblematikk med oppstøyt, gulping og raping, samt  kvalme og ein tendens til å ville kasta opp, bruk Antimonium crudum. Ved kuldefølelse i magen etter inntak av frukt, Arsenicum, og ved ‘hangover’ og ubehag etter inntak av  alkoholholdig drikke, Nux vomica. Ved oppblåst mage med gastrisk feber, frysing og kulde, Bryonia.
  • Ved frykt og redsle
    Dersom det er i eit tidleg stadium og frykta forårsakar angst, vil Opium vere eit godt val. På eit seinare stadium og der redsla gjer seg utslag i sinne og harme, vil Aconitum vere mest  passande, og dersom frykt eller redsle forårsakar sorg og tungsinn, bruk Ignatia.
  • Ved irritasjon og harme
    Dersom irritasjon og harme er kombinert med sinne og opphissing, vil Chamomilla vere eit godt middel. Kombinert med frost og kuldefølelse i kroppen, bruk Bryonia. Ved irritasjon og  harme kombinert med indignasjon og djup audmjukingskjensle og ein samstundes sleng frå seg ting i affekt, Staphysagria. Ved irritasjon og harme med stillteiande audmjukingskjensle,  samsvarar Colocynthis betre.
  • Ved kjærleikssorg
    Dersom kjensla gjer seg utslag i stillteiande og taus sorg, bruk Ignatia. Dersom sjalusi er framtredande, Hyoscyamus.
  • Ved kraftig nedkjøling
    Dersom ein er kraftig nedkjølt og aller helst vil vera innomhus eller krype til køys, bruk Nux vomica. Ved kraftig nedkjøling med påfølgjande diaré, Dulcamara. Med påfølgjande smerte og tendens til å ville gråte, Coffea cruda. Med diaré og påfølgjande feber og hete, Aconitum. Med påfølgjande kvelingsanfall, Ipecacuanha. Med påfølgjande rennande nase og tap av lukt- og smakssans, Pulsatilla.
  • Ved forstrekking eller forløfting
    Etter forstrekking eller forløfting er Rhus Tox hovudmiddel. Arnica kan nyttast i nokre høve.
  • Ved blåmerke og slagskadar
    Dersom blåmerke og sårskadar oppstår etter slag/støyt frå sløve gjenstandar, bruk Arnica.
  • Forbrenning og brannskadar
    Ved forbrenning og brannskadar, ha på kompress som er fukta med Arsenicum løyst opp i vatn eller ha på bandasje som er fukta med sprit blanda i veldig varmt vatn.
  • Ved veikskap eller slappheit grunna væske- eller blodtap, bruk China.

INNTAK AV HOMØOPATISK MIDDEL VED MELLOMBELSE HENDINGAR
For ei raskast mogeleg effekt, og dermed også kortast mogeleg forstyrring av den vidare behandlinga av den kroniske sjukdommen, vil inhalering av middelet vere å føretrekke. Ein løyser da ei  eller to kuler av det homøopatiske middelet opp i vatn og sprit i ei lita flaske og inhalerer med jamne mellomrom til den mellombelse hendinga er over. For best mogeleg resultat, er det viktig at middelet si verknadskraft blir endra noko mellom kvar dose. Dunk difor flaska godt fleire gongar mot eit fast underlag mellom kvar inhalering.

Så snart den mellombelse, akutte situasjonen er over, tek ein opp att og fortset behandlinga av den underliggjande kroniske sjukdommen.

Kjelde:
Samuel Hahnemann: Die chronischen Krankheiten – bind 1

Homøopati – en fremtidsrettet og kunnskapsbasert terapiform

Homøopati




Seminar om polaritetsanalyse i homøopatien med dr. Heiner Frei

Av Svein Johannessen, naturterapeut MNNH

Siste helga i april 2019 deltok godt og vel 40 homøopater på Norske Homeopaters Landsforbunds fagseminar om polaritetsanalyse – en metode den sveitsiske lege og homøopat Heiner Frei har utviklet for å forbedre nøyaktigheten av homøopatisk behandling. Frei er grundig og kunnskapsrik, og presenterte analysemetoden og verktøyet på en meget systematisk og inspirerende måte.

Frei ble utdannet lege i 1977 og har spesialisering i pediatri, med særlig vekt på pediatrisk kirurgi, nyfødtmedisin, intensivmedisin, onkologi og utviklingsmedisin. Fra 1984 til 1987 var han  overlege i pediatrisk hematologi og onkologi på barneavdelingen ved Universitetssykehuset i Bern. På slutten av 1980-tallet utdannet Heiner seg til homøopat og har de siste 30 årene kombinert allmenn og pediatrisk praksis med klinisk forskning, undervisning og publisering av fagbøker om ulike aspekter ved polaritetsanalysen.

I sin legepraksis i Laupen i Sveits har Frei opptil 40 konsultasjoner daglig. 80 % av pasientene hans blir behandlet homøopatisk. Da sier det seg selv at man trenger et effektivt og pålitelig  verktøy ved foreskriving av midler. Ved hjelp av utallige pasientkasus fra sin mangeårige praksis – tilfeller av epilepsi, revmatisme, atopisk eksem, ADHD, ørebetennelser, mentale og emosjonelle lidelser m.m. – samt kasus på direkten der og da, viste Frei oss hvor raskt og presis foreskrivning av homøopatiske legemidler kan gjøres ved hjelp av polaritetsanalyse.

Utvikling av analysemetoden

Fra 2001 til 2005 var Frei leder av den sveitsiske sammenslutningen av homøopatiske leger, drev forskning og publiserte artikler med fokus på kliniske studier av akutt tonsillitt, otitis media,  ADHD, H1N1-influensa, behandling av pasienter med flere sykdomsdiagnoser og homøopatisk metodologi. I denne perioden utviklet Heiner polaritetsanalysen for å demonstrere effekten av  homøopatisk behandling av ADHD hos barn, i et randomisert dobbel- blindet placebokontrollert 5-årig klinisk studie som viste signifikant effekt av homøopati.

Homeopathic treatment of children with attention deficit disorder: a randomized, double blind, placebo-controlled crossover trial [2005]

Analysemetoden er basert på den nederlandske lege, botaniker og homøopat von Bönninghausens Therapeutisches Taschenbuch (1846), som ifølge Frei er det mest pålitelige homøopatiske repertoriet som finnes, med en helt unik og pålitelig gradering av symptomtegnene. At repertoriet kun inneholder og beskriver 125 homøopatiske midler, opplever Frei mer som en fordel enn  som en begrensning. Det er bedre med mye og pålitelig kunnskap om få gode og brede midler, enn å ha begrenset kunnskap om en mengde små midler. Et begrenset antall midler øker  treffsikkerheten og påliteligheten.

– Vi trenger ikke flere nye homøopatiske midler. Det viktigste er at vi får mer kunnskap om de virkelig gode midlene vi allerede har, sier Frei.

Polaritetsanalysen er en sannsynlighetsberegning av i hvor stor grad det enkelte midlet samsvarer med det aktuelle sykdomstilfellet og sannsynligheten for at midlet vil være i stand til å kurere.  Metoden har over tid vist seg å føre til et mer effektivt, mer presist og reproduserbart valg av homøopatisk legemiddel under behandling.

Fokus på sykdommen og dens symptomer

På lik linje med homøopatiens grunnlegger Samuel Hahnemann, hadde von Bönninghausen fokus på selve sykdommen og dens symptomtegn. Her understreket Frei at når man snakker om  sykdom, snakker man om en tilstand som er endret – fra en tidligere frisk tilstand.

I § 6 i sin lærebok Organon sier Hahnemann blant annet:

Den nøytrale observatør… benytter seg i hvert enkelt tilfelle kun av forstyrrelser av kropp og sjel som kan oppfattes med sansene: subjektive symptomer, tilfeldige symptomer,  objektive symptomer – det vil si avvik fra den tidligere sunne tilstand hos den nå syke personen… Alle disse sanselige tegnene representerer sykdommen i hele dens omfang; og til sammen utgjør de sykdommens sanne og eneste mulige uttrykksform.

I § 153 skriver Hahnemann at for å finne det homøopatiske legemidlet som best samsvarer med sykdomstegnene, er det

…de mest slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer ved tilfellet spesielt, eller nesten utelukkende, man skal ha fokus på, siden det fremfor alt er disse som skal samsvare med lignende symptomer på symptomlisten over de legemidler det søkes etter…

I fotnoten til samme paragraf skriver Hahnemann blant annet

Ved sin oppstilling av de karakteristiske symptomene ved homøopatiske legemidler, har Baron von Bönninghausen med sitt repertorium gjort seg fortjent.

Dette betyr at Hahnemann gikk god for det arbeidet von Bönninghausen så langt hadde utført og måten han hadde gradert symptomene på. Ifølge Frei er von Bönninghausens gradering av  symptomtegnene den beste form for gradering i homøopatiens historie. Det er derfor ingen grunn til å ikke stole på den og benytte seg av den.

Det særegne og karakteristiske

For bedre å forstå hva Hahnemann mente i Organons § 153, og for å vise til hvorfor man skal ha spesielt fokus på modalitetene i sykdomstilfellene, henviser Frei til § 133 som omhandler hva  man spesielt skal ha fokus på ved utprøving av midler:

For å kunne definere et bestemt medisinsk symptom presist, er det nyttig, og faktisk nødvendig, å plassere seg selv i forskjellige situasjoner og observere om symptomet økes,  minsker eller forsvinner …og om symptomet har en tendens til å vende tilbake eller ikke når man er tilbake i den tidligere situasjonen…

Øker, minsker eller forsvinner symptomet:
Ved bevegelse av den aktuelle kroppsdelen? Ved å vandre rundt innendørs eller ute i i det fri? Ved å stå, sitte eller ligge?
Endrer symptomet seg:
Når man spiser? Når man drikker? Under andre omstendigheter? Når man snakker, hoster, nyser eller ved andre kroppslige aktiviteter?
På hvilke tider på dagen eller natten pleier symptomet å være fremtredende?

På denne måte får vi oversikt over hva som er særegent og karakteristisk ved hvert symptom.

Hvorfor ikke sinnelags-symptomer?

Kapitlet om sinnelag og lynne er det minste i von Bönninghausens Therapeutisches Taschenbuch. Han begrunner dette ved å si at sinnelags-symptomer ofte er konsekvenser og derfor heller ikke  pålitelige, og at de også ofte ikke har vært tilstrekkelig vektlagt under utprøving av legemidlene og dermed ikke er grundig nok utredet. Von Bönninghausen anbefalte å kun ta med sinnelags-symptomer under verifisering av aktuelle midler i selve legemiddellæren (Materia Medica) og begrenset seg kun til de helt essensielle symptomene.

Når vi i tillegg ser at dagens beskrivelser av sinnelags-symptomer ikke samsvarer med de som ble nedskrevet for 100 og 150  år siden, er det liten grunn til å legge stor vekt på de ved bruk av  polaritetsanalysemetoden.

Midlenes genius

I motsetning til sinnelags-symptomene, er modaliteter generelt sett entydige. Uavhengig av individuell, kulturell eller språklig bakgrunn, oppfattes for eksempel følelsen av varme eller kulde på  samme måte overalt. Andre polare symptomer slik som tørst og mangel på tørst, gir også lite rom for feiltolkning.

Ved valg av middel, la von Bönninghausen størst vekt på å matche pasientens  symptomtegn, og da spesielt modalitetene, så tett opp mot midlenes genius som mulig. Midlenes genius inkluderer modaliteter, sensasjoner og kliniske funn som har dukket opp gjentatte ganger  på forskjellige deler av kroppen ved utprøving, og som har blitt kurert ved hjelp av dette middelet. Disse utgjør faktisk midlets karakteristiske egenskaper og tilsvarer von Bönninghausens grad 3, 4 og 5.

Grad 3 – Symptom som er aktivert ved utprøving, og som er blitt klinisk kurert av midlet.
Grad 4 – Symptom som er aktivert ved utprøving, og som ofte er blitt klinisk kurert av midlet.
Grad 5 – Tilsvarende grad 4, men understreket av von Bönninghausen fordi det veldig ofte er blitt klinisk kurert av midlet.


Kontraindikasjoner

For å bekrefte valget av middel, anbefalte von Bönninghausen å sjekke om pasienten har symptomer som står i motsetning til midlets genius. Slike motsetninger kan fremkomme i polare symptomer – symptomer som har et motsatt aspekt, en «motsatt pol» som for eksempel tørst/mangle på tørst, kulde forverrer/kulde bedrer, higen etter å være ute i frisk luft/aversjon mot å være ute i frisk luft.

Pasienten kan kun inneha én pol av et polart symptom: Han/hun er enten tørst eller ikke tørst. Siden et middels symptomtegn består av observasjoner fra flere utprøvere, kan et middel dekke begge polene.

Normalt står disse polene i forskjellige grader: Hvis fem utprøvere har observert tørst, og tørst har blitt kurert av middelet, står tørst i grad 3. Hvis en annen utprøver i tillegg har  observert utpreget mangel på tørst ved samme middel, vil mangel på tørst stå i grad 1. Polare symptomer ved det aktuelle legemidlet bør matche i så høy grad som mulig (3 – 5). Dersom motsatt pol ved et middel er oppført i høy grad (3 – 5) og pasientsymptomet i lav grad (1 – 2), samsvarer ikke midlets genius med pasientens symptomsett. Midlet er dermed kontraindisert, og ifølge von Bönninghausen fører en slik konstellasjon sjelden til kur.

Polaritetsdifferanse

I 2001, i den første fasen av den tidligere nevnte dobbel-blindete ADHD-studien, ble von Bönninghausens beskrivelse av kontraindikasjoner brukt som grunnlag for polaritetsanalysen. Denne  matematiske prosedyren førte til at treffprosenten økte og man fikk mer pålitelige kliniske forbedringer enn tidligere sett ved bruk av andre homøopatiske metoder. Dermed oppsto ideen om å  beregne en polaritetsdifferanse for hvert middel ved å legge gradene i pasientens polare symptomer til og trekke fra gradene i tilsvarende motsatte poler.

Jo høyere polaritetsdifferanse, desto bedre samsvarer midlet med pasientens karakteristiske symptomer, forutsatt at det ikke foreligger kontraindikasjoner.

Strikt bruk av disse innsiktene har ført  til en økt grad av presisjon ved valg av homøopatisk middel. Flere prospektive resultatstudier har vist en økning i vellykkede foreskrivninger av midler, samt et forbedret utfall i de enkelte  sykdomstilfellene.

Forutsetninger for gode resultater

Gode behandlingsresultater krever nøyaktig observasjon samt korrekte og gyldige symptomer. Freis egne sjekklister som finnes fritt tilgjengelig på nettstedet heinerfrei.ch, er til uvurderlig hjelp for å få pasienten selv, foresatte og andre omsorgspersoner til å observere aktuelle symptomtegn på en bedre måte. Ifølge Frei er gode og gyldige symptomer viktigere enn totaliteten av  symptomer og de sist oppståtte symptomene, viktigere enn tidligere symptomer.

En fremtidsrettet behandlingsform

I Sveits ble homøopati i 2017 innlemmet i den obligatoriske helseforsikringsordningen, på lik linje med konvensjonell medisin. Ifølge Frei klarer man faktisk ikke dekke etterspørselen etter  homøopatisk behandling der. Etter fine seminardager, spekket med faglig kunnskap, eksempler og behandlete kasus på løpende bånd, kan jeg godt forstå den økte etterspørselen etter Freis faglige  ekspertise. Hvem vil ikke benytte muligheten til å oppsøke en terapeut med slik faglig kunnskap og forståelse?

Med sitt strukturerte arbeid og gode resultater er Frei en flott representant og i dag en av de viktigste røstene internasjonalt for homøopati som en fremtidsrettet, omfattende og solid faglig  forankret medisinsk behandlingsform. Frei har en målsetting om å spre kunnskapen om bruk av polaritetsanalyse som et nyttig og presist verktøy for praktisk, rasjonell og reproduserbar homøopatisk behandling og gjøre metoden mer tilgjengelig, slik at flere skal kunne benytte seg av den.

Takk til dr. Heiner Frei for inspirerende kunnskapsformidling og til NHL som fikk dette i stand!

Artikkelen er tidligere publisert i Naturterapeuten nr. 1/2019

Kents legemiddelbilder

Homøopati, Symptomleksikonet

Utdrag fra boken Hahnemanns Arbeitsweise av Uwe Plate og Anton Rohrer.
Oversatt av homøopat MNNH Svein Johannessen.

Kents legemiddelbilder er en av de faktorene som har hatt stor innflytelse på homøopatiens historiske utvikling. For Hahnemann besto utprøvde legemidler av «en rekke symptomer» (Organon § 153), mens Kent skapte syntetiserte legemiddelbilder og ga de en slags «personlighet» som så skulle finnes igjen hos pasienten.

Mens homøopatien i det 19. århundre hovedsakelig ble påvirket av moderne naturvitenskap, var det psykologien som i størst grad hadde innflytelse på homøopatien i  det 20. århundre. Legemiddelbildene ble som oftest tolket psykologisk, og generaliserte «essenser», «sentrale vrangforestillinger «, «sentrale sensasjoner», «kilder» og lignende florerte.

De ulike skolene og retningene påstår at de bygger på Hahnemanns lære og tolker samtidig  den sentrale paragraf 153 i Organon på hver sin måte. Og siden de ulike retningene påstår å følge Hahnemanns lære, kaller de også skolene for «klassiske». Som  om Hahnemann ville overlatt reglene for rett legemiddelvalg til hver enkelt skoles  subjektive tolkning!

Tvert imot sier Hahnemann selv: «Denne læren bygger nemlig ikke bare hovedsakelig, men ene og alene på uttrykt erfaring – etterlign! sier han høyt, sørg for å etterligne så nøye og så omhyggelig som mulig, og du vil steg for steg få bekreftelse …».

De ulike skolene og retningene hevder å ha videreutviklet Hahnemanns lære. Men for å
kunne «videreutvikle» noe, må man aller først ha forstått hva det hele går ut på. Ingen av metodene (verken fra Bönninghausen eller Jahr, Boger, Kent, Vithoulkas, Sankaran, Scholten, Lippe etc. – som kaller seg klassiske og som refererer til Hahnemann) har så langt forholdt seg til det karakteristiske slik Hahnemann beskriver det.

Det nå utgitte Symptomleksikonet er utformet slik allerede Hahnemann, Jahr og  Bönninghausen hadde sett det for seg. Dermed kan man for første gang praktisere faget slik det er beskrevet av homøopatiens grunnlegger. Med Symptomleksikonet kan man få klarhet i og rettet opp det som de forskjellige retningene, trendene og metodene har skapt av uklarhet de siste 200 årene. I den forstand handler Symptomleksikonet ikke om veien  tilbake til Hahnemann, men heller FREMOVER mot Hahnemann».

 

Relatert artikkel:

Framover mot Hahnemann

Homøopati, Materia Medica, Symptomleksikonet

– intervju med lege og homøopat Anton Rohrer

Poenget er ikkje å fylgja Hahnemann lik eit religiøs dogme, men å undersøkja om han sin metode er vellykka i høve å hjelpa våre pasientar

Av
John Petter Lindeland
naturterapeut MNNH reg
john.petter@notteroynaturmedisinske.no

Som lege reknar eg med at du kunne ha ein god og lønsam praksis basert på det som er akseptert som vitskapleg medisin – og vera nøgd med det. Kva gjorde at du fatta interesse for homøopatien?

– Det var under medisinstudiet at eg kom over læreboka Organon av Samuel Hahnemann. Det som imponerte meg var Hahnemanns kritikk av den materialistiske medisinen. Eg finn at hans argumentasjon har den same relevans og verdi overfor vår moderne medisin. Samtidig møtte eg min fyrste lærar i homøopati, Mathias Dorcsi i Wien. Han  viste oss korleis me skulle oppta ein anamnese av pasientar på ein heilskapleg og empatisk måte. Det var hans  haldning overfor pasientane som gjorde at eg bestemde meg for at ein slik medisinsk praksis ville eg også driva. Det tredje er at det nyaste innan dagens vitskaplege medisin er morgondagens mistak, og me kallar det «utvikling». Homøopati er i motsetnad tidlaus, sidan sanninga når det gjeld dei homøopatiske utprøvingane er gyldig til evig tid. Informasjonen om midla kan aldri bli feil.

  • Samuel Hahnemann Organon (6. utg.)

Dagens vitskap konkluderer at homøopatien ikkje er betre enn placebo. Kva er din kommentar til dette?

– Denne konklusjonen er berre ikkje sann! For to år sidan blei det til dømes i ein australsk rapport konkludert med at homøopati ikkje er betre enn placebo. Denne rapporten gjorde krav på å vera basert på meir enn 1 800 studiar. Men  av desse 1 800, blei berre 176 teke med i rapporten og av desse blei 171 ekskludert. Så, i realiteten, blei rapporten berre basert på 5 studiar! Dette betyr, at homøopati blei vurdert som berre placebo etter eksklusjon av meir enn 90% av dei publiserte studiane! Om du vil vita meir om desse undersøkingane, les rapporten frå The  H0meopathy Research Institute (HRI) i London.

– Allereie i 1997, i ein stor meta-analyse, skreiv Linde (Tyskland) om førestillinga at homøopati truleg ikkje er betre enn placebo: «Resultatet av vår meta-analyse er ikkje kompatibel med hypotesen om at den kliniske effekten av  homøopatien berre skuldast placebo». Denne konklusjonen er endå gyldig, jfr. det som den svenske vitskapsmannen Robert Hahn skriv i ein rapport frå 2013.

– I den tyske databasen frå Carstens Stiftung er det oppført i HomBrex (Homeopathic Basic Research Experiments) meir enn 2 200 titlar – i databasen COREHom (Clinical Outcome Research in Homeopathy) om lag 1 200 titlar om kliniske studiar – i HomVetCR (Veterinary Clinical Research Database for Homeopathy) 444  studiar som omhandlar behandling av dyr. Spørsmål: verkar placebo også på dyr?

– Min konklusjon er at dei fleste av desse studiane viser til positiv effekt av homøopatisk behandling. Fellesskapet av materialistiske vitskapsfolk kan likevel ikkje akseptera dette – og media er ein betydeleg medspelar i kampen mot homøopatien. 

– Som den kjende britiske vitskapskapsmannen Francis Bacon ein gong sa: «Man prefers to believe what he prefers  to be true.» 

CVen din viser at du har ein brei og allsidig homøopatisk utdanning. 

– Etter at eg var ferdig med min medisinske utdanning ved universitetet, hadde eg stor entusiasme når det gjaldt å få med meg alle kurs som blei tilbode innan homøopati. På den tida eksisterte det i Austerrike ikkje noko curriculum for homøopati som kvalifiserte til godkjenning. Difor gjekk eg på kurs hjå mange ulike lærarar,  hovudsakleg  hjå George Vithoulkas i Hellas og Jost Künzli frå Sveits, som blant anna introduserte den kentianske repertoriemetoden til Tyskland. Eg møtte også Sankaran, men han sin metode blei for spekulativ for meg.

– Ein av mine hovudlærarar var Will Klunker frå Sveits. Han var medforfattar av The Synthetic Repertory, som var den fyrste utvida versjonen av Kents repertory. Dei store data-repertoriane, som me har i dag, hadde førebels ikkje  kome på marknaden. Ved slutten av tusenårsskiftet, kom eit data-repertorie basert på Pocket book of Boenninghausen. Dette brukte eg gjennom mange år, inntil Syptomenlexikon blei publisert for om lag ti år sidan. Sidan den tid, har eg stort sett nytta dette verket – som både er ein kombinasjon av original materia medica-tekst og repertorium.

I boka – Hahnemanns Arbeitsweise (Plate og Rohrer) – refererer du til ulike homøopatiske «skuleretningar» – Kent, Bönninghausen, Boger, Vithoulkas, Sankaran, Scholten, Lippe osb. Alle desse gjer krav på å vera den klassiske versjonen, eller den rette tolkinga av Hahnemann si lære – og den beste måten å finna rett middel på. Sentralt er  tolkinga av kva ein legg i omgrepet karakteristiske symptom. Du konkluderer med at ingen av desse har forstått  meininga av dette omgrepet. Betyr dette at desse «skulene» har liten eller ingen verdi?

– Fyrst vil eg dela dei «klassiske» skulene (Kent, Bönninghausen, Borger, Lippe) frå dei meir moderne «spekulative» skulene som Sankaran og Scholten. Eg omtalar desse som «spekulative», fordi dei for meg er på  avvegar i høve prinsippet om liknande kurerer liknande – slik Hahnemann forstod og la det fram. Desse «spekulative» skulene handlar meir om analogiar mellom planter og sjukdom, slik som signaturlære, eller analogiar  mellom dyreåtferd og pasient. Eg brukar difor å kalla desse systema for analogopati. Homøopati er det ikkje. 

– Problemet i tida etter at Hahnemann gjekk bort, var at ingen forstod metoden hans når det gjaldt identifikasjon av karakteristiske teikn og symptom i dei ulike homøopatiske midla. Dette er nøkkelen til seinare å forstå kva som er karakteristiske symptom hjå pasienten. Den homøopatiske materia medica er vår guide i møte med pasienten sine  symptom. Ein pasient kan ha svært karakteristiske og rare symptom, men dersom desse symptoma ikkje eksisterer i signifikant omfang i vår materia medica, er desse svært rare symptoma til pasienten verdilause. Alle desse ulike skulene slik som Kent, Bönninghausen, Boger, Vithoulkas, Lippe – som krev å bli oppfatta som «klassisk», – prøver å tolka Hahnemann på ulike måtar: Kent deler symptoma mellom generelle og spesielle, Bönninghausens nøkkel er modalitetane osb. Alle desse skulene/metodane var hensiktsmessige inntil publiseringa av Symptomenlexikon. I tida før Symptomenlexikon, kunne me berre prøva å tolka Hahnemann – nå kan me med nøyaktigheit forstå korleis han arbeidde. I boka «Hahnemanns Arbeidsweise» kan ein finna mange døme på kasus av Hahnemann som  er løyst med dette verktøyet.

Du karakteriserer dette som ikkje å gå tilbake til Hahnemann, men framover mot Hahnemann. Korleis? 

– Symptomenlexikon gjev oss for fyrste gonga i historia eit verktøy for klart å forstå kva Hahnemann forstod og meinte med nemninga karakteristiske teikn og symptom i midla. I mange middel (Pulsatilla, Bryonia, Rhus tox,  Ignatia osb.), gjev han hundrevis av fotnoter for å samanlinka desse symptoma.

– Det har tatt 200 hundre år før nokon har klart å gjera bruk av den informasjonen Hahnemann her har gitt oss. Med Symptomlexikon er det lett å forstå, og difor er dette det mest innovative som har skjedd sidan Kent publiserte sitt repertorium i 1897. Slik sett går me ikkje tilbake til Hahnemann, men for fyrste gongen har me høve til å fylgja han sin arbeidsmetode nøyaktig og reprodusera den. Me er ikkje lenger avhengige av ulike tolkingar. Dette har berre vore mogleg ved hjelp av moderne datateknologi, slik at Uwe Plate kunne omforma arbeidet sitt til bruk i  klinisk praksis. 

– Poenget er ikkje å fylgja Hahnemann lik eit religiøs dogme, men å undersøkja om han sin metode er vellykka i høve  å hjelpa våre pasientar. Mange kollegaer melder om forbausande resultat ved bruk av dette nye verktøyet. 

I boka som nemnt, har du også fokus på mentale symptom – og gjev ei åtvaring om bruk av det som du definerer som «charakterzüge des normalen Lebens» (normale karaktertrekk). Kan du forklara skilnaden her?

–  Alle symptoma som ein vel å bruka i jakta på rett middel, må vera sjukdomssymptom. Når det gjeld  kroppssymptom er dette lett å forstå, men også mentale symptom må ha dette som utgangspunkt. I § 213 i Organon skreiv Hahnemann at det er mentale eller emosjonelle endringar frå elles normal tilstand som er gyldige symptom ein kan bruka. I § 208 skriv han: «For å kunne avdekka kva som i ein pasients liv kan forverra sjukdomen, eller vera  til hinder for kur, må terapeuten ta omsyn til pasientens alder, livsstil og diett, yrke, livssituasjon og sosiale tilhøve  osb. På same måte skulle hans tankar og emosjonar bli vurdert om dei er til hinder for kur, eller vurdert ut i frå om  det trengs psykologisk rådgjeving, modifiserast osb.» I § 209 skriv han: «Etter at dette er gjort, skal terapeuten,  gjennom fleire intervju, skissera sjukdomsbildet så komplett som mogleg…» Dette betyr, at så lenge ikkje tankar og emosjonar er endra i høve normal tilstand, er dette ikkje ein del av sjukdomsbildet. Hahnemann skriv om det same i  både § 5, 94 og i fotnote til § 210. 

– Innan dagens homøopati, er hovudfokuset lagt til mentale og emosjonelle tilstandar hjå pasienten. Pasienten skal bli forstått psykologisk. Utfordringa her blir å avgjera kva som er normal tilstand/karaktertrekk hjå pasienten i høve ulike livsutfordringar, og kva som er sjukleg. 

I Norge har me ein dramatisk nedgang når det gjeld homøopatisk praksis. Mange forklarar dette med negativ fokus i  media. Eg trur dette er ein medverkande årsak, men meiner likevel at det sterke fokuset på mentale symptom –  kombinert med ei meir eller mindre «spekulativ tilnærming » til både pasient og helse/symptom – har fjerna  homøopatien frå den praktiske og kliniske terapiforma den er. Har du liknande erfaringar frå ditt eige heimland –  Austerrike?

– Me har også ein liknande situasjon i alle dei tysktalande landa – Tyskland, Austerrike og Sveits. Den oppveksande generasjonen av terapeutar er ikkje interessert i homøopati. Alle dei faktorane du nemner, er gyldige  også her. Men det er ikkje berre summen av desse som gjer utslaget (negative medieoppslag, fokus på mentale symptom, «spekulative» tilnærmingar og dermed mindre vellykka praksisar) – det er også eit spørsmål om tidsånda (Zeitgeist). Sjølv om faget ikkje er spesielt endra dei siste 40 åra – og sjølv om vår generasjon var entusiastisk overfor det – er tidsånda i mot homøopati. Eg trur at me må venta ein generasjon eller meir før våre  barnebarn vil oppdaga homøopatien på nytt.

Du har, saman med skaparen av Symptomenlexikon – Uwe Plate – gjennomført fleire interessante webinarar i høve  publiseringa av den nye digitale online-versjonen SL5. For meg synes det som om dette verktøyet har tilført deg ny  kunnskap i høve å forstå den homøopatiske arbeidsmetoden. I kva omfang brukar du dette verktøyet i din praksis  samanlikna med andre metodar du har lært?

– Eg brukar Symptomenlexikon i om lag 95 % av alle kasus.

Kva faktorar er det som avgjer om du brukar andre  metodar/tilnærmingar? 

– Ved sida av Symptomenlexikon, brukar eg Pocket Book of Boenninghausen and The Complete Repertory (ISIS program). I sjeldne tilfelle når det gjeld søk etter spesielle rubrikkar må eg bruka desse verktøya. I dag hadde eg til dømes ein pasient med smerte i same augneblinken han sette seg ned. I Symptomenlexikon finn eg  modaliteten «verre av å sitja». Eg samanliknar då dei midla eg finn i rubrikken «verre av å sitja ned» i Pocket Book. 

Korleis er det å arbeida med Symptomenlexikon ved mentale eller emosjonelle tilstandar, samanlikna med andre  repertorium?

– I andre repertorium kan eg finna eksakt mentale nemninga slik som «frykt for torevêr» eller «lyst til å drepa med  kniv» eller «lyst til å drepa ein person som motseier». Dette er svært spesielle mentale tilstandar. I  Symptomenlexikon kan eg finna alle mentale symptom som Hahnemann (og fleire andre slik som Stapf, Hartlaub &  Trinks) publiserte i han sin materia medica. Vi har gode resultat med behandling av blant anna depresjon,  utbrentheit eller angsttilstandar. Dette verktøyet gjev også høve til å kombinera emosjonelle tilstandar (depresjon,  angst, sløvskap osb.) med samtidige fysiske plager slik som hjartebank, sveitte, kulde, søvnløyse osb. 

I kva grad meiner du val av potens er viktig for eit godt resultat? Turr eller i flytande form?

– Eg trur det har lite å seia. I kroniske kasus brukar eg LM-potensar, og ved akutte tilstandar C30 eller C200. I  motsetnad til lova/prinsippet om liknande kurerer liknande, fylgjer ikkje potensvalet ei spesiell lov/prinsipp. Både  høge og låge potensar kan kurera. Vanlegvis løyser mine pasientar midla opp i vatn. 

Styrke og veikskap med  Symptomenlexikon?

– Styrken er at eg med nøyaktigheit kan vita kva som er den reelle effekten av middelet; kva symptom eit middel  verkeleg kan kurera. Det andre er at ein til dømes kan kombinera ein modalitet med ein sensasjon og få fram dei midla som signifikant har denne kombinasjonen. Dette er ikkje mogleg i eit repertorium. Døme: stikkande  smerte som blir verre når ein går. Sidan ein i Symptomenlexikon får fram teksta direkte frå materia medica for alle midla når det gjeld denne aktuelle kombinasjonen, kan ein også vurdera kva som er mest liknande i høve  symptoma til pasienten Ein vel som sagt ikkje middel frå ei repertorieliste, men ved studium av materia medica. Slik får ein også informasjon om det aktuelle symptomet eller symptomkombinasjonen er ein ekte signifikant effekt, eller berre eit tilfeldig prøvingssymptom frå pasienten. I andre repertorium har du ikkje høve til dette. 

– Sidan Symptomenlexikon er relativt nytt, vil det vera eit kontinuerleg arbeid med forbetring framover. Verktøyet er  også fruktene av eit menneske sitt arbeid (Uwe Plate). Han vil heile tida prøva å gjera det betre, laga nye rubrikkar og  retta feil.

Kva er di erfaring ved bruk av Symptomenlexikon og hudproblem?

– Ved at ein finn mange rubrikkar knyta til hud i SL, gjer dette arbeidet lettare. Men; generelt er hudproblem ikkje  lett å behandla, sidan symptoma oftast er få og lite karakteristiske. Dessutan ynskjer pasienten å bli kvitt problemet  så fort råd er, og spesielt dersom det opptrer i ansiktet. 

Du har i boka Hahnemanns Arbeitsweise presentert fleire kasus. Ei av dei omhandlar ei kvinne med akutte ryggsmerter. Ved seinare undersøking, viste MR tydelege teikn på spinalkanalstenose – og operasjon blei  tilrådd. Etter nokre dosar av det valte homøopatiske midlet (Kreosotum) forsvann smerta, og fire år seinare er ho  endå bra. Korleis forklarar du at symptom knyta til manifistert patologi kan helast ved hjelp av homøopati – sjølv om  MR endå viser tydeleg stenose?

– Eit homøopatisk middel aktiverer dei sjølvhelande kreftene i pasienten. Ein kan aldri vita kva potensiale desse sjølvhelande kreftene har. Og dessutan kan det vera eit stort avvik mellom røntgenbildet og smerta den enkelte pasienten erfarer. Denne pasienten er endå smertefri i ryggjen, men er under fortsett behandling på grunn av  at ho for ein del år sidan hadde brystkreft og levermarkørar i blodet. Med homøopatisk behandling er desse  verdiane normalisert.

– Erfaringane mine med ryggproblem er både overraskande og forbausande. Blant anna hadde ein ven av meg eit  stort ryggprolaps, isjassmerter med lamming av rectum – noko som indikerer at operasjon er nødvendig. Etter  homøopatisk behandling kom han seg raskt, og har ikkje hatt problem seinare – nå 20 år sidan. Som nemnt kan det  vera eit stort avvik i høve røntgenbilde, MRT, CT og smerteoppleving/ubehag. Nokre pasientar har store smerter  med lite utslag på bilde, medan andre kan ha store utsalg på bilde, men mindre plager og ubehag.

Du har også presentert eit kasus med KOLS som endte med eit godt resultat. Kva trur du potensialet er for  homøopati når det gjeld alvorlege manifesterte sjukdomar?

– Homøopati kan aktivera dei sjølvhelande kreftene. Det som går an å kurera, kan helast med homøopati – det som ikkje går an å kurera, kan ikkje helast. Dette avheng ikkje av namnet på sjukdomen. Om du finn det rette  homøopatiske middel, kan dette kurera kreft. Samstundes vil du ikkje ein gong kunne kurera det enklaste  sjukdomsuttrykket om du ikkje finn det rette middelet. I utvikla, tung patologi er det som oftast ikkje nok med berre  eit middel. Ein må som regel innom fleire middel avhengig av symptomuttrykket til ei kvar tid. Også livsstil og  kosthald er svært viktig. I høve dette finn ein mykje god informasjon i både Hahnemann si bok Organon og i fyrste  bind av Die chronischen Krankheiten.

Homøopatien og autorisasjonsspøkelset

Homøopati

I samband med den offentlige presentasjonen av Aarbakkeutvalget si utgreiing om alternativ medisin (NOU 1998:21) fekk vi sjå eit glimt på TV2 der ein homøopat trakk på seg ein kvit legefrakk idet han sette seg foran sin pasient. Dette var tydeleg ei symbolhandling for å visa det offentlige rom kva slags ambisjonar og mål ein del av det alternative medisinske miljøet i Norge har.

Det er nå på tide at folk flest og politikere som i framtida skal vera med å bestemma kva slags plass den alternative medisinen bør ha innan vårt helsevesen, får informasjon og kunnskap om det alternativ-medisinske landskapet og at det eksisterer sterke motstridande krefter innan dette miljøet.

Grovt skissert er desse leirane delt i dei som vil ha ein autorisasjon fortast mogleg fordi dei utifrå eiga vurdering kjenner seg kvalifisert nok til å imøtekoma publikum og styresmaktene sitt krav om profesjonalitet og dei som vil ha ein autorisasjonprosess som bør gå over fleire år, og som vil ha ei godkjenning ut ifrå alternativmedisinen sine eigne premissar.

Sjøl er eg tilhengjar av dei sistnemde. Dette standpunktet har grodd fram gjennom erfaring frå 11 år i heildagspraksis med homøopati og soneterapi som hovudterapiformer. Sidan homøopatien ligg mitt hjarte nærast og som i dag blir forsøkt «patentert» av einskilde autorisajsonshungrige grupperingar, blir dette utgangspunktet i underbyggjinga av mitt standpunkt. Dessutan har homøopatien ein interessant historie som eg skal koma attende til.

Å tileigna seg kunnskap om homøopatien er på mange måtar eit livsstudie. Dei grunnleggjande vitskapelege prinsippa kan kvar og ein tileigna seg. Den meir kunstnarlege (som er til stades i alle fag) delen av faget som krev syntetiserande eigenskapar, treng øving og atter øving gjennom mange år.

Kunnskapstradisjon
I sitt grunnvesen tilhøyrer homøopatien den empirisk/humanistiske tradisjonen. Dette kjem kanskje klarast til uttrykk gjennom den homøopatiske farmakologien. Alle dei homøopatiske legemidla er utprøvd på normalt friske menneske. Her er mennesket plassert i midten og må via eigne subjektive iaktagingar uttrykkja ideen i substansen/stoffet via språket – ikkje via kjemiske analysar eller dyreforsøk. Substansen/stoffet blir gjennom mennesket omgjort til eit symptomspråk av sterk individuell karakter – den humanistiske farmakologien. Der er pr. i dag gjort utprøvingar på mange hundre substansar/stoff, noko som tilseier eit terapeutisk potensiale som femner om eit stort omfang av individuelle sjukdomsuttrykk.

Det er såleis eit paradoks når dei mest autorisasjonshungrige oppgraderer den skulemedisinske delen av studiet, når det er tydeleg kva kunnskapstradisjon faget tilhøyrer. Taktikken er ikkje vanskeleg å avsløra. Å eta kirsebær med den leiande kunnskapstradisjonen innan den medisinske verden gjev nok høgare status, men praksis viser at homøopatifaget blir taparen i dette spelet. Den skulemedisinske delen må finna sin naturlege plass i eit homøopatistudie, men må ikkje bli brukt som ei brekkstong for å koma inn i eit selskap vi ikkje tilhøyrer. Både sjukdomsforståing, farmakologien og behandlingsstrategien er totalt motsette i skulemedisinen (allopatien) og homøopatien. Dei vil aldri kunna møtast, men dei kan leva godt ved sida av kvarandre i eit fleirhelsevesen der kvar tek vare på sin eigenart og samstundes viser respekt og evne til
konstruktiv kommunikasjon. Vi har så absolutt bruk for begge kunnskapstradisjonane. Men eit slikt fleirhelsevesen vil ta lang tid å utvikla. Aarbakkeutvalget sin NOU-rapport er eit godt grunnlag i så måte.

Dei autorisasjonshungrige
Kven er så desse autorisasjonshungrige?
For homøopatien sin del er desse representert ved Norske Homøopaters Landsforbund (NHL) – og for akupunkturen sin del, Norsk Forening for Klassisk Akupunktur (NFKA).
Går vi til samansetninga av styret i NHL, ser vi at mest samtlige er uteksaminert frå Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN). Dette er ein velkjend repetisjon av organisasjonshistoria – kvar hegnar om sine. Som ein organisasjon med respekt for seg sjøl, har NHL i mange år marknadsført seg med at alle som oppsøkjer ein homøopat MNHL er sikra kvalitet når det gjeld homøopatifaget. Det er i denne samanhengen interessant å studera homøopatisidene i den Gule telefonkatalogen. Her står den eine homøopat MNHL etter den andre oppført med fylgjande terapeutiske tilbod: urtemedisin, øyreakupunktur, mineralterapi, soneterapi, kostterapi, homøopati osb. Dette tilbodet er i og for seg greitt, men når foreininga samstundes lefsar med politikarane om å godkjenna dei som homøopatar og inga ting anna, då blir smaken i munnen mest ikkje til å halda ut med. NHL må i sanninga si ånd stå fram og seia kven dei eigentleg er – nemleg blandingsterapeutar. Som sagt er det få som klarer å ri mange hestar på ein gong. Homøopatidelen i det terapeutiske tilbodet viser seg i praksis å bli nedprioritert. Det er eit ganske naturleg val i ein slik praksissituasjon, sidan homøopatien er det mest krevjande faget å utøva og som det er vanskelegast og opparbeida seg eit levebrød av. Ergo blir homøopatien ein støtteterapi til dei andre faga.

Historie
Eg nemnde at homøopatien har ein interessant historie å visa til. Homøopatien sin grunnleggjar, Samuel Hahnemann, som sjølv var utdanna lege, var klar i sin tale når det gjaldt forholdet mellom homøopati og allopati. Han skjøna fort at homøopatien aldri ville få vist sitt terapeutiske potensiale dersom den blei ein integrert del av det allopatiske medisinske systemet.

Homøopatien sin historie i USA kan vera eit illustrerande døme på korleis det går når homøopatien blir ein underavdeling under allopatien sin vingar.

Rundt år 1900 fantes det i USA omkring 100 sjukehus, med til saman 10000 sengeplassar, der homøopati var den einaste form for behandling. Homøopati blei undervist ved 23 universitet og 500 kandidatar blei uteksaminert kvart år. Det fantes over 9000 praktiserande homøopatar i USA på den tida. I 1920 var alle sjukehus stengt og det fantes berre 2 skuler att som blei stengt kort tid etter. I 1950 fantes det mellom 50 og 100 praktiserande homøopatar, og alle var over 50 år gamle.

Ei av årsakene til den radikale nedgangen, var at legeforeninga og den farmasøytiske industrien tok homøopatien og homøopatane inn i varmen og godkjente dei på legen/farmasien sine eigne premissar. Alle homøopatar fekk tilbod om å bli medlem av legeforeninga, og samstundes fekk alle leger like rettar til å utøve faget homøopati. Resultatet av dette blei ei jamt dårlegare kvalitativ utøving av homøopatien i og med at mange ikkje hadde god nok, eller mangla heilt kompetanse i faget. Undervisninga blei også overtatt av stort sett ikkje-praktiserande homøopatar, sidan legeforeninga hadde bestemt at forelesarane skulle vera professorar som sysla med enten forsking eller undervisning på heiltid.

India
Den sløkkande «homøopati-elden» i USA fekk ny næring då den på ein eller anna måte nådde India. Indarane hadde kanskje fått med seg kva som hadde skjedd på den andre sida av kloden, for her fekk homøopatien lov til å utfolda seg på sine eigne premissar. India er det landet i verda kor homøopatien står sterkast. Arbeidet fram mot godkjenning av homøopatien som ein del av det indiske helsevesenet begynte i 1937 og fekk sin siste lovregulering i 1983, med klare retningslinjer for utdanning av homøopatiske legar. Altså ein autorisasjonprosess som har strukke seg over 46 år. Det finnes i dag 19 universitet som oppfylgjer desse krav. Minstekrav for å ta eksamen er at ein har vore til stades ved i overkant av 5000 timar klasseundervisning. Heile det siste året tar form av hospitering på eit av landets offentlege sjukehus. Utdanninga gjev full opplæring i teknologisk utstyr som røntgen og laboratorieundersøkjingar, og desse homøopatlegane har løyve til å foreta mindre kirurgiske inngrep, skrive ut dødsattest osb.

Ein reknar med at det pr. i dag finnes ca. 100 000 praktiserande homøopatar i India.
Homøopatien i Norge er berre i sin «ungdom». Det er berre eit fåtall som har dette faget som fulltidsyrke og som klarer å leva av det. Det har ikkje noko med at helsemarknaden ikkje vil ha denne terapiforma, men eine og aleine at det forsett er få som beherskar dette krevjande faget.

Styresmaktene og politikarane må få klar melding om at slik er landskapet, og ikkje bli manipulert av grupperingar som mel si eiga organisasjons-kake. Utdanning og kven som er kompetente til å driva undervisning i eit slikt ungt fag her til lands, blir også sentrale og avgjerande oppgåver framover. Sidan styresmaktene ikkje har kompetanse i å vurdera kva som er kvalitet innan denne kunnskapstradisjonen, må denne oppgåva i fyrste omgang bli tillagt fagmiljøet sjølv. La oss framover få arbeidsro slik at vi kan framvisa vårt terapeutiske potensiale utan å måtta ty til laugsvesenet sitt meir eller mindre falske dugleikstempel. Det er i tråd med den komande tidsånda – ten mennesket ut ifrå individuell ståplass og ikkje i kraft av eit medlemskap i ein organisasjon eller eit laugsvesen.

John Petter Lindeland
Nøtterøy 20.mai 1999

Individualisering i homøopatien VI

Aude Sapere 1995 - 1999, Homøopati, Kasus, , ,

Av
Arnt Folkman
homøopat

Den logiske symptomtotaliteten

For å si noe om den logiske symptomtotaliteten i kasus, kan det være tjenlig å gå vegen om keynote-begrepet. Ordet keynote stammer fra musikken. I «The Genius of Homeopathy», på sidene 156 – 163, skriver Stuart Close om keynotes i homøopatien:
The term «keynote» is merely suggestive as used in this connection, the reference being to the analogy between materia medica and music.
The «keynote» in music is defined as «the fundamental note or tone of which the whole piece is accomodated.

(Ordet keynote i Cappelens store ordbok: Grunntone, bærende prinsipp, grunnprinsipp, en åpningstale som anslår hovedtemaet for møtet.)

Tenk deg et musikkstykke i a -moll. Det markeres med en b på a-plassen og betyr at tonen a i alle oktaver – gjennom hele musikkstykket – skal være en halv tone lavere enn ordinær a. De andre tonene spilles på ordinært vis. De senkede a-ene er musikkstykkets keynote(s) og gir stykket dets karakter.

Keynote-begrepet i homøopatien tilskrives Guernsey. I «The genius of Homeopathy» formulerer Stuart Close hva Guernsey mente med «keynote» slik:
A characteristic or keynote is a generalization drawn from the particular symptoms by logical deduction.
(Deduksjon betyr slutning fra det allmenne til det spesielle.)

Hva er meningen med det kursiverte? Jeg tror det følgende skulle dekke bra:
Et nøkkelsymptom er et symptom med et spesielt trekk som det deler med flere karakteristiske symptomer i kasuset.
Det spesielle trekket fremkommer ved å studere de karakteristiske symptomene under ett – og så formulere det spesielle to eller flere av dem har felles.

Keynotelitteraturen:
Hvis vi ser på Guernseys eller Allens «Keynotes», så finner vi ikke utsagn om midlenes generelle individualitet, men samlinger av karakteristiske symptomer – noen generelle i Kents betydning av ordet, andre lokale. Dvs. kapitlene er en blanding av deldeduksjoner og lokale karakteristiske enkeltsymptomer som til sammen skal danne et bilde av midlets spesielle karakter. Men den endelige generaliseringen av materialet for det enkelte middel som helhet, er ikke gjort. De «gamle» har ikke tatt det siste avgjørende skrittet mot en totalforståelse av midlenes – og kasusenes – spesielle natur/toneart. Men materialet de har etterlatt seg i keynote-litteraturen, er et meget godt grunnlag for slike generaliseringer. Det er opp til oss å gjøre jobben ferdig.

Den logiske symptomtotaliteten:
Den logiske symptomtotaliteten består av de symptomene som viser hvordan den syke eller prøveren virkeliggjør «tonearten» i kasus eller prøving. Alle andre symptomer i kasuset er å regne som perifere i forhold til simillimum.

For igjen å demonstrere ved hjelp av musikken: Se på prøvinger og kasus som konserter. Som før sagt, det som gjør en konsert til for eksempel en a-mollkonsert, er at alle a-er i alle oktaver er senket en halv tone. Det er bare disse tonene som er spesielle i konserten. Alle de andre tonene spilles på ordinært vis – og betyr følgelig ikke noe for tonearten.
Dersom du visste dette, og konserten var kasuset ditt, var det bare a-ene – i alle oktaver – som var av interesse for repertoriseringen. De utgjør den logiske symptomtotaliteten i konserten/kasuset.

For å finne de symptomene som demonstrerer tonearten og til sammen utgjør den logiske symptototaliteten blant likt og ulikt av karakteristiske symptomer, kan vi gå to veger:

Lippes veg:
Lippe tok den numeriske symptomtotaliteten i kasuset, trakk fra de symptomene som var ventelige ut fra fysiologi, anatomi og diagnose, og satt da igjen med de symptomene som var spesielle for det syke individet han hadde foran seg.
Denne vegen krever stor kunnskap om fysiologi, patologi og dyktighet til å stille diagnose. Men krever ikke nødvendigvis noen forståelse av det individuelle temaet som går gjennom patologien.

Guernseys veg:
Guernseys veg til symptomvalget krever forståelse av og ferdighet til å formulere det individuelle poenget ved de patologiske ytringene (tonearten) i det aktuelle kasuset. Uten slik ferdighet og forståelse, er det umulig å se hvilke symtomer som demonstrerer individualiteten – og plukkingen av symptomer til repertorisering blir en ganske tilfeldig affære.

Close skriver: Confusion arose and still exist through the inability on the part of many to reconcile the teaching of this paragraph (§ 153) with the apparently conflicting doctrine of The Totality of the Symptoms as the only basis of a true homeopathic prescription. These have taken refuge either in the mechanical «symptom covering» already referred to, as fulfilling their conception of the «totality»; or in what is known as «keynote prescribing», which, as they practice it, means prescribing on some single symptom which they (perhaps whimsically) regard as the «keynote» of the case.

Så langt jeg kan se av de kildene jeg kjenner, har ikke Guernsey etterlatt seg en klar metodikk for å forstå og formulere hva som kjennetegner den logiske symptomtotaliteten i kasuset – eller for den saks skyld i midlet. Jeg har gjort et forsøk på det. Se kasuset i artikkel III. Formuleringen som fremkommer om en anvender metoden, kaller jeg «patologiens dynamiske poeng». Vi kunne likegodt kalle det patologiens toneart, eller enda bedre – den sykes dynamiske forstyrrelse. I artikkel III demonstrerer jeg metodikken, men anvender ikke «det dynamiske poenget» ved symptomvalget.

Jeg skal forklare hvorfor:
Jeg har inntil nylig unnlatt å velge de elementene som danner grunnlaget for det dynamiske poenget i kasus til repertorisering. Repertoriseringen er foretatt ved hjelp av «tilfeldig» valgte karakteristiske symptomer av type SLOF og generelle symptomer etter Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Ved å gjøre det slik, ville jeg prøve å holde skjønnet jeg måtte utøve for å tolke frem det dynamiske poenget i kasuset utenfor repertoriseringen – og frembringe en repertoriseringsliste bare på grunnlag av den empiriske kunnskapen i homøopatien. Valget av simillimum foregikk så ved at jeg brukte det formulerte dynamiske poenget på den empirisk frembragte repertoriseringslisten – for så å kontrollere resultatet mot Materia Medicaen.

Jeg har altså for sikkerhetens skyld repertorisert alle kasus slik Bönninghausen har foreskrevet for kasus, uten noe klart individuelt særpreg – selv om særpreget var synlig i intervjuet.

Etter som jeg er blitt rimelig sikker i å se det dynamiske poenget, er tiden moden for å velge bare de karakteristiske symptomene som utgjør den logiske totaliteten i kasuset til repertorisering.

Individualitet og patologi i homøopatien IV

Aude Sapere 1995 - 1999, Homøopati, Kasus,

Arnt Folkman
Grimstad mars 1998

OM HVORDAN DET UBEVISSTE BRUKER TIDSTYPISKE FENOMEN I HOMØOSTASEN

Homøostasen og det ubevisste

I artikkel III har jeg vist hvordan jeg bruker de «ladede» delene av intervjuet for å få øye på det dynamiske poenget i kasuset.

Homøostasen – det at organismen til enhver tid innretter seg slik at trusselen mot livet er minst mulig, skjer ubevisst. Patologi er blant virkemidlene organismen tar i bruk.
Det dynamiske poenget er uttrykk for det individuelle elementet i selvforsvarsadferden.

Her vil jeg forsøke å vise at det ubevisste – gjennom homøostasen – også tar i bruk sosiale og tidstypiske ting for å overleve. Det kan forklare hvorfor sykelighet er forskjellig innenfor forskjellige kulturer og historiske epoker.
Jeg håper det blir tydelig i eksempelet som følger.

Kasus:
Her utelater jeg det redigerte intervjuet siden det ikke er nødvendig for å vise det jeg ønsker. Jeg går direkte på de detaljene i kasuset som har «ladning» Se artikkel III.

Ansikt:

  • Trigeminus neuralgi
  • høyre halvdel av ansiktet
  • begynte der jeg trakk visdomstann for 15 år siden. Smerten går derfra og rett mot nesen og opp i øret
  • smerterykk i nesevingen – som ved el.-støt. Så kan smerten være konstant i 1/2 minutt av gangen
  • < av å ha en pastill i munnen
  • smertefri i perioder på ca. 5 minutter til en 1/2 time
  • smerten kommer der jeg berører ansiktet eller i munnen. Etter 5 minutter får jeg ikke utslag ved ny berøring av samme sted
  • kan bli > av å trykke med en finger på bestemte steder. Måtte trykke på forskjellige punkter fra gang til gang for å oppnå lindring. Spesielle punkt som gav bedring

Nese:

  • føler som om jeg må ta vekk noe – et hår? En ulldott? Noe som kiler
  • noe som ikke skal være der

Sosialt:

  • har nok med å gå på jobb. Er ikke mer ute enn jeg må om kveldene.

Arbeid:

  • arbeider foran dataskjerm hele dagen. Jobben består i å treffe ruter i skjermbildet med piltasten og så trykke på museknappen.Bruker progressive briller. Må plassere øynene på riktig sted i brilleglasset.
  • jeg har mast på skjerm foran dataskjermen p.g.a. statisk elektrisitet
  • for ett år siden hadde jeg også kundekontakt. Det var da jeg fikk plagene. Det ble en «vegg» mellom meg og kunden.

Hodet:

  • migrene
  • synsinntrykket vibrerte
  • i perioder hadde jeg hodepine hver dag, men tenkte ikke over det. Det var så vanlig at jeg ikke reagerte på det. Jeg måtte kjenne etter.

Genitalier:

  • under graviditeten klarte jeg ikke kontakt med kunder som luktet vondt
  • lukter kjentes tydeligere da – kvalm av sterke parfymer
  • abortert flere ganger. Livmorhalsen for kort. Derfor kunne den ikke holde sammen. De satte på en ring. Det holdt ikke. Var innlagt i lange perioder på kvinneklinikken under graviditetene
  • todelt, hjerteformet livmor med skillevegg

Urinorganer:

  • inflammasjon hver gang jeg hadde kateter
  • to urinledere fra hver nyre

Det som er skrevet om den sykes problemer er gjengitt med hennes egne ord. Om det skulle være noen detaljer som er medisinsk ukorrekte så gjør det ikke noe fordi den sykes ubevisste vesen ikke holder noen medisinsk forelesning for meg. Det ubevisste bruker både det faglig korrekte og misforståelser til å formidle sitt budskap.

Tolkning:
Dersom du legger alle disse detaljene ved siden av hverandre og spør hvilke idé som kjeder materialet sammen, så ser du kanskje at den syke strever med kontakt – både fysisk, mentalt og sosialt når hun ytrer seg patologisk. Ja faktisk får du øye på det samme fenomenet helt tilbake til før cellene i celleballen fikk informasjon om hva de skulle bli til. NB! urin- og genitalorganene.

Kan du for eksempel se at hun i realiteten gjør akkurat det samme i sitt eget ansikt som hun sitter å gjør hele dagen på dataskjermen? Kan du se at de progressive brillene og flekker i ansiktet fungerer på samme vis som dataskjermen? Kan du se analogien mellom dette og at hun er fratatt kundekontakten og satt på ensidig skjermarbeid, at hun blir overømfintlig for lukt under graviditeter og derfor blir kvalm av kundenes lukt, at problemene med genitalorganene under graviditetene forteller samme historie? Ja, jeg kunne fortsette igjennom hele materialet. Når du først har fått øye på det, finner du det over alt.

Ser jeg på problemet fra et homøostasesynspunkt, kan jeg si at organismen ubevisst bryter kontakten for å redusere trusselen mot livet.

Men her er ikke anliggende mitt selve tolkningen, men hvordan det ubevisste bruker sosiale relasjoner, tidstypiske fenomen og patologi for å ytre seg.

Poenget mitt er at det ubevisste tyr til hva som helst som er tilgjengelig innefor den sykes virkelighet for å ytre seg/forsvare organismens eksistens.

Fenomen som yrkesvalg, valg av ektefelle osv. er brukelige virkemidler sett fra et homøostase-synspunkt – for å overleve. For all del – ikke start med disse «perifere» forholdene for å forstå et kasus. Start alltid med de fysiske symptomene når du skal tolke et kasus – SLOF eller STOLUF. Når du har tolket kasuset med såpass handfast stoff, kan du begynne å se etter hvordan de, etter vanlig mening, uinteressant tingene får mening og faller på plass i det store bildet.