Alle innlegg av audesapere

Homøopatien og autorisasjonsspøkelset

Homøopati

I samband med den offentlige presentasjonen av Aarbakkeutvalget si utgreiing om alternativ medisin (NOU 1998:21) fekk vi sjå eit glimt på TV2 der ein homøopat trakk på seg ein kvit legefrakk idet han sette seg foran sin pasient. Dette var tydeleg ei symbolhandling for å visa det offentlige rom kva slags ambisjonar og mål ein del av det alternative medisinske miljøet i Norge har.

Det er nå på tide at folk flest og politikere som i framtida skal vera med å bestemma kva slags plass den alternative medisinen bør ha innan vårt helsevesen, får informasjon og kunnskap om det alternativ-medisinske landskapet og at det eksisterer sterke motstridande krefter innan dette miljøet.

Grovt skissert er desse leirane delt i dei som vil ha ein autorisasjon fortast mogleg fordi dei utifrå eiga vurdering kjenner seg kvalifisert nok til å imøtekoma publikum og styresmaktene sitt krav om profesjonalitet og dei som vil ha ein autorisasjonprosess som bør gå over fleire år, og som vil ha ei godkjenning ut ifrå alternativmedisinen sine eigne premissar.

Sjøl er eg tilhengjar av dei sistnemde. Dette standpunktet har grodd fram gjennom erfaring frå 11 år i heildagspraksis med homøopati og soneterapi som hovudterapiformer. Sidan homøopatien ligg mitt hjarte nærast og som i dag blir forsøkt «patentert» av einskilde autorisajsonshungrige grupperingar, blir dette utgangspunktet i underbyggjinga av mitt standpunkt. Dessutan har homøopatien ein interessant historie som eg skal koma attende til.

Å tileigna seg kunnskap om homøopatien er på mange måtar eit livsstudie. Dei grunnleggjande vitskapelege prinsippa kan kvar og ein tileigna seg. Den meir kunstnarlege (som er til stades i alle fag) delen av faget som krev syntetiserande eigenskapar, treng øving og atter øving gjennom mange år.

Kunnskapstradisjon
I sitt grunnvesen tilhøyrer homøopatien den empirisk/humanistiske tradisjonen. Dette kjem kanskje klarast til uttrykk gjennom den homøopatiske farmakologien. Alle dei homøopatiske legemidla er utprøvd på normalt friske menneske. Her er mennesket plassert i midten og må via eigne subjektive iaktagingar uttrykkja ideen i substansen/stoffet via språket – ikkje via kjemiske analysar eller dyreforsøk. Substansen/stoffet blir gjennom mennesket omgjort til eit symptomspråk av sterk individuell karakter – den humanistiske farmakologien. Der er pr. i dag gjort utprøvingar på mange hundre substansar/stoff, noko som tilseier eit terapeutisk potensiale som femner om eit stort omfang av individuelle sjukdomsuttrykk.

Det er såleis eit paradoks når dei mest autorisasjonshungrige oppgraderer den skulemedisinske delen av studiet, når det er tydeleg kva kunnskapstradisjon faget tilhøyrer. Taktikken er ikkje vanskeleg å avsløra. Å eta kirsebær med den leiande kunnskapstradisjonen innan den medisinske verden gjev nok høgare status, men praksis viser at homøopatifaget blir taparen i dette spelet. Den skulemedisinske delen må finna sin naturlege plass i eit homøopatistudie, men må ikkje bli brukt som ei brekkstong for å koma inn i eit selskap vi ikkje tilhøyrer. Både sjukdomsforståing, farmakologien og behandlingsstrategien er totalt motsette i skulemedisinen (allopatien) og homøopatien. Dei vil aldri kunna møtast, men dei kan leva godt ved sida av kvarandre i eit fleirhelsevesen der kvar tek vare på sin eigenart og samstundes viser respekt og evne til
konstruktiv kommunikasjon. Vi har så absolutt bruk for begge kunnskapstradisjonane. Men eit slikt fleirhelsevesen vil ta lang tid å utvikla. Aarbakkeutvalget sin NOU-rapport er eit godt grunnlag i så måte.

Dei autorisasjonshungrige
Kven er så desse autorisasjonshungrige?
For homøopatien sin del er desse representert ved Norske Homøopaters Landsforbund (NHL) – og for akupunkturen sin del, Norsk Forening for Klassisk Akupunktur (NFKA).
Går vi til samansetninga av styret i NHL, ser vi at mest samtlige er uteksaminert frå Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN). Dette er ein velkjend repetisjon av organisasjonshistoria – kvar hegnar om sine. Som ein organisasjon med respekt for seg sjøl, har NHL i mange år marknadsført seg med at alle som oppsøkjer ein homøopat MNHL er sikra kvalitet når det gjeld homøopatifaget. Det er i denne samanhengen interessant å studera homøopatisidene i den Gule telefonkatalogen. Her står den eine homøopat MNHL etter den andre oppført med fylgjande terapeutiske tilbod: urtemedisin, øyreakupunktur, mineralterapi, soneterapi, kostterapi, homøopati osb. Dette tilbodet er i og for seg greitt, men når foreininga samstundes lefsar med politikarane om å godkjenna dei som homøopatar og inga ting anna, då blir smaken i munnen mest ikkje til å halda ut med. NHL må i sanninga si ånd stå fram og seia kven dei eigentleg er – nemleg blandingsterapeutar. Som sagt er det få som klarer å ri mange hestar på ein gong. Homøopatidelen i det terapeutiske tilbodet viser seg i praksis å bli nedprioritert. Det er eit ganske naturleg val i ein slik praksissituasjon, sidan homøopatien er det mest krevjande faget å utøva og som det er vanskelegast og opparbeida seg eit levebrød av. Ergo blir homøopatien ein støtteterapi til dei andre faga.

Historie
Eg nemnde at homøopatien har ein interessant historie å visa til. Homøopatien sin grunnleggjar, Samuel Hahnemann, som sjølv var utdanna lege, var klar i sin tale når det gjaldt forholdet mellom homøopati og allopati. Han skjøna fort at homøopatien aldri ville få vist sitt terapeutiske potensiale dersom den blei ein integrert del av det allopatiske medisinske systemet.

Homøopatien sin historie i USA kan vera eit illustrerande døme på korleis det går når homøopatien blir ein underavdeling under allopatien sin vingar.

Rundt år 1900 fantes det i USA omkring 100 sjukehus, med til saman 10000 sengeplassar, der homøopati var den einaste form for behandling. Homøopati blei undervist ved 23 universitet og 500 kandidatar blei uteksaminert kvart år. Det fantes over 9000 praktiserande homøopatar i USA på den tida. I 1920 var alle sjukehus stengt og det fantes berre 2 skuler att som blei stengt kort tid etter. I 1950 fantes det mellom 50 og 100 praktiserande homøopatar, og alle var over 50 år gamle.

Ei av årsakene til den radikale nedgangen, var at legeforeninga og den farmasøytiske industrien tok homøopatien og homøopatane inn i varmen og godkjente dei på legen/farmasien sine eigne premissar. Alle homøopatar fekk tilbod om å bli medlem av legeforeninga, og samstundes fekk alle leger like rettar til å utøve faget homøopati. Resultatet av dette blei ei jamt dårlegare kvalitativ utøving av homøopatien i og med at mange ikkje hadde god nok, eller mangla heilt kompetanse i faget. Undervisninga blei også overtatt av stort sett ikkje-praktiserande homøopatar, sidan legeforeninga hadde bestemt at forelesarane skulle vera professorar som sysla med enten forsking eller undervisning på heiltid.

India
Den sløkkande «homøopati-elden» i USA fekk ny næring då den på ein eller anna måte nådde India. Indarane hadde kanskje fått med seg kva som hadde skjedd på den andre sida av kloden, for her fekk homøopatien lov til å utfolda seg på sine eigne premissar. India er det landet i verda kor homøopatien står sterkast. Arbeidet fram mot godkjenning av homøopatien som ein del av det indiske helsevesenet begynte i 1937 og fekk sin siste lovregulering i 1983, med klare retningslinjer for utdanning av homøopatiske legar. Altså ein autorisasjonprosess som har strukke seg over 46 år. Det finnes i dag 19 universitet som oppfylgjer desse krav. Minstekrav for å ta eksamen er at ein har vore til stades ved i overkant av 5000 timar klasseundervisning. Heile det siste året tar form av hospitering på eit av landets offentlege sjukehus. Utdanninga gjev full opplæring i teknologisk utstyr som røntgen og laboratorieundersøkjingar, og desse homøopatlegane har løyve til å foreta mindre kirurgiske inngrep, skrive ut dødsattest osb.

Ein reknar med at det pr. i dag finnes ca. 100 000 praktiserande homøopatar i India.
Homøopatien i Norge er berre i sin «ungdom». Det er berre eit fåtall som har dette faget som fulltidsyrke og som klarer å leva av det. Det har ikkje noko med at helsemarknaden ikkje vil ha denne terapiforma, men eine og aleine at det forsett er få som beherskar dette krevjande faget.

Styresmaktene og politikarane må få klar melding om at slik er landskapet, og ikkje bli manipulert av grupperingar som mel si eiga organisasjons-kake. Utdanning og kven som er kompetente til å driva undervisning i eit slikt ungt fag her til lands, blir også sentrale og avgjerande oppgåver framover. Sidan styresmaktene ikkje har kompetanse i å vurdera kva som er kvalitet innan denne kunnskapstradisjonen, må denne oppgåva i fyrste omgang bli tillagt fagmiljøet sjølv. La oss framover få arbeidsro slik at vi kan framvisa vårt terapeutiske potensiale utan å måtta ty til laugsvesenet sitt meir eller mindre falske dugleikstempel. Det er i tråd med den komande tidsånda – ten mennesket ut ifrå individuell ståplass og ikkje i kraft av eit medlemskap i ein organisasjon eller eit laugsvesen.

John Petter Lindeland
Nøtterøy 20.mai 1999

Individualisering i homøopatien VI

Aude Sapere 1995 - 1999, Homøopati, Kasus, , ,

Av
Arnt Folkman
homøopat

Den logiske symptomtotaliteten

For å si noe om den logiske symptomtotaliteten i kasus, kan det være tjenlig å gå vegen om keynote-begrepet. Ordet keynote stammer fra musikken. I «The Genius of Homeopathy», på sidene 156 – 163, skriver Stuart Close om keynotes i homøopatien:
The term «keynote» is merely suggestive as used in this connection, the reference being to the analogy between materia medica and music.
The «keynote» in music is defined as «the fundamental note or tone of which the whole piece is accomodated.

(Ordet keynote i Cappelens store ordbok: Grunntone, bærende prinsipp, grunnprinsipp, en åpningstale som anslår hovedtemaet for møtet.)

Tenk deg et musikkstykke i a -moll. Det markeres med en b på a-plassen og betyr at tonen a i alle oktaver – gjennom hele musikkstykket – skal være en halv tone lavere enn ordinær a. De andre tonene spilles på ordinært vis. De senkede a-ene er musikkstykkets keynote(s) og gir stykket dets karakter.

Keynote-begrepet i homøopatien tilskrives Guernsey. I «The genius of Homeopathy» formulerer Stuart Close hva Guernsey mente med «keynote» slik:
A characteristic or keynote is a generalization drawn from the particular symptoms by logical deduction.
(Deduksjon betyr slutning fra det allmenne til det spesielle.)

Hva er meningen med det kursiverte? Jeg tror det følgende skulle dekke bra:
Et nøkkelsymptom er et symptom med et spesielt trekk som det deler med flere karakteristiske symptomer i kasuset.
Det spesielle trekket fremkommer ved å studere de karakteristiske symptomene under ett – og så formulere det spesielle to eller flere av dem har felles.

Keynotelitteraturen:
Hvis vi ser på Guernseys eller Allens «Keynotes», så finner vi ikke utsagn om midlenes generelle individualitet, men samlinger av karakteristiske symptomer – noen generelle i Kents betydning av ordet, andre lokale. Dvs. kapitlene er en blanding av deldeduksjoner og lokale karakteristiske enkeltsymptomer som til sammen skal danne et bilde av midlets spesielle karakter. Men den endelige generaliseringen av materialet for det enkelte middel som helhet, er ikke gjort. De «gamle» har ikke tatt det siste avgjørende skrittet mot en totalforståelse av midlenes – og kasusenes – spesielle natur/toneart. Men materialet de har etterlatt seg i keynote-litteraturen, er et meget godt grunnlag for slike generaliseringer. Det er opp til oss å gjøre jobben ferdig.

Den logiske symptomtotaliteten:
Den logiske symptomtotaliteten består av de symptomene som viser hvordan den syke eller prøveren virkeliggjør «tonearten» i kasus eller prøving. Alle andre symptomer i kasuset er å regne som perifere i forhold til simillimum.

For igjen å demonstrere ved hjelp av musikken: Se på prøvinger og kasus som konserter. Som før sagt, det som gjør en konsert til for eksempel en a-mollkonsert, er at alle a-er i alle oktaver er senket en halv tone. Det er bare disse tonene som er spesielle i konserten. Alle de andre tonene spilles på ordinært vis – og betyr følgelig ikke noe for tonearten.
Dersom du visste dette, og konserten var kasuset ditt, var det bare a-ene – i alle oktaver – som var av interesse for repertoriseringen. De utgjør den logiske symptomtotaliteten i konserten/kasuset.

For å finne de symptomene som demonstrerer tonearten og til sammen utgjør den logiske symptototaliteten blant likt og ulikt av karakteristiske symptomer, kan vi gå to veger:

Lippes veg:
Lippe tok den numeriske symptomtotaliteten i kasuset, trakk fra de symptomene som var ventelige ut fra fysiologi, anatomi og diagnose, og satt da igjen med de symptomene som var spesielle for det syke individet han hadde foran seg.
Denne vegen krever stor kunnskap om fysiologi, patologi og dyktighet til å stille diagnose. Men krever ikke nødvendigvis noen forståelse av det individuelle temaet som går gjennom patologien.

Guernseys veg:
Guernseys veg til symptomvalget krever forståelse av og ferdighet til å formulere det individuelle poenget ved de patologiske ytringene (tonearten) i det aktuelle kasuset. Uten slik ferdighet og forståelse, er det umulig å se hvilke symtomer som demonstrerer individualiteten – og plukkingen av symptomer til repertorisering blir en ganske tilfeldig affære.

Close skriver: Confusion arose and still exist through the inability on the part of many to reconcile the teaching of this paragraph (§ 153) with the apparently conflicting doctrine of The Totality of the Symptoms as the only basis of a true homeopathic prescription. These have taken refuge either in the mechanical «symptom covering» already referred to, as fulfilling their conception of the «totality»; or in what is known as «keynote prescribing», which, as they practice it, means prescribing on some single symptom which they (perhaps whimsically) regard as the «keynote» of the case.

Så langt jeg kan se av de kildene jeg kjenner, har ikke Guernsey etterlatt seg en klar metodikk for å forstå og formulere hva som kjennetegner den logiske symptomtotaliteten i kasuset – eller for den saks skyld i midlet. Jeg har gjort et forsøk på det. Se kasuset i artikkel III. Formuleringen som fremkommer om en anvender metoden, kaller jeg «patologiens dynamiske poeng». Vi kunne likegodt kalle det patologiens toneart, eller enda bedre – den sykes dynamiske forstyrrelse. I artikkel III demonstrerer jeg metodikken, men anvender ikke «det dynamiske poenget» ved symptomvalget.

Jeg skal forklare hvorfor:
Jeg har inntil nylig unnlatt å velge de elementene som danner grunnlaget for det dynamiske poenget i kasus til repertorisering. Repertoriseringen er foretatt ved hjelp av «tilfeldig» valgte karakteristiske symptomer av type SLOF og generelle symptomer etter Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Ved å gjøre det slik, ville jeg prøve å holde skjønnet jeg måtte utøve for å tolke frem det dynamiske poenget i kasuset utenfor repertoriseringen – og frembringe en repertoriseringsliste bare på grunnlag av den empiriske kunnskapen i homøopatien. Valget av simillimum foregikk så ved at jeg brukte det formulerte dynamiske poenget på den empirisk frembragte repertoriseringslisten – for så å kontrollere resultatet mot Materia Medicaen.

Jeg har altså for sikkerhetens skyld repertorisert alle kasus slik Bönninghausen har foreskrevet for kasus, uten noe klart individuelt særpreg – selv om særpreget var synlig i intervjuet.

Etter som jeg er blitt rimelig sikker i å se det dynamiske poenget, er tiden moden for å velge bare de karakteristiske symptomene som utgjør den logiske totaliteten i kasuset til repertorisering.

Individualisering i homøopatien V

Aude Sapere 1995 - 1999, Legemiddelstudie, Materia Medica, ,

Arnt Folkman
Grimstad oktober 1998

Individualisering av midlene i Materia Medica – en legemiddelstudie

I Individualitet og patologi i homøopatien III viste jeg en metode for å individualisere et kasus. Her viser jeg den samme metoden anvendt på beskrivelsen av et middel i Kents Materia Medica Jeg velger et rimelig klart middel med en kort beskrivelse for oversiktens skyld.

PLATINA
Det første jeg gjør er å lese i gjennom hele teksten for å få en generell oversikt. Dernest tar jeg for meg avsnitt for avsnitt for å se om jeg kan finne analoge forhold.

I det første avsnittet finner jeg:

  • Et av de mest karakteristiske trekkene i denne prøvingen er stolthet og overvurdering av seg selv, samt undervurdering av andre sosialt.
  • Over- og undervurderingen gir seg også uttrykk intellektuelt i det at den syke kan oppfatte seg selv som fysisk større enn andre.
  • Oppfatter bagateller som alvorlige saker.
  • Snakker mye om litt «aparte» saker.
  • Press i lemmer som oppleves som om de var bandasjert.
  • Smerter i kombinasjon med nummenhet – eller hver for seg.

Helheten er mer enn summen av detaljene. Det er helheten jeg skal frem til ved hjelp av analoge forhold som «binder»detaljene logisk sammen. Enklere – jeg er på jakt etter en rød tråd i materialet.

Etter å ha notert fra 1. avsnitt skriver jeg:

??Stor/liten, overvurdere/undervurdere??
som en mulig rød tråd, uten å ta stilling til om det er riktig eller galt. Så spørs det da om arbeidet med de neste avsnittene tvinger meg til å formulere annerledes, eller om det føre til en bekreftelse av førsteinntrykket?

Fra andre avsnitt:

  • Ting kan synes mindre enn de er.
  • Blødninger består av sorte klumper i flytende blod.

Den første registreringen er uproblematisk i forhold til formuleringsforsøket over, men hva med blødningene? Kan flytende vev med klumper flytende rundt i veske uttrykke noe som kan være analogt til formuleringene over? Her må jeg melde pass. Skyldes det at formuleringene over er sånn omtrent riktige?

I tredje avsnitt:

  • Følelse av at buken er bandasjert.

Som grunnlag for å føle at buken er bandasjert når den ikke er det, må det på en eller annen måte ligge en opplevelse av at noe er blitt større enn vanlig som grunn, eller at noe er blitt mindre – eller begge deler. Fenomenet usannsynliggjør ikke den foreløpige formuleringen.

  • Ekstremt lett opphisset seksuelt. Her får jeg av en eller annen grunn assosiasjoner til overfølsom for lukter i andre avsnitt og mye og innestengt tarmgass i tredje avsnitt.
  • Ekstremt følsom vagina.
  • Mens for rikelig, for ofte og kortvarig.

Her er for mye, for ofte og for lite klart synlig hele vegen.

* * * * *

Syntesen (helheten er mer enn summen av detaljene)
Når jeg ser på det sosiale, det intelektuelle og det fysiske under ett, for å komme frem til en formulering som dekker den dynamiske ideen (eller forstyrrelsen) i beskrivelsen av midlet som en helhet, må jeg for dette midlets del være forsiktig slik at jeg ikke lar det likhetsidealet jeg er opplært til å akseptere som godt og riktig påvirke meg. Hvis jeg går i den fellen, svinner mulighetene mine for å få et vidt nok grep på platinapatologien.

Nå som jeg har gått igjennom hele Kents beskrivelse av midlet, synes det første formuleringsforsøket mitt ikke så galt. For å få et så brukbart redskap som mulig til å kjenne igjen den dynamiske forstyrrelsen hos pasienten som har sin analogi i potenser av platina, forandrer jeg formuleringen til:

Øke ——– Redusere (snevre inn)

Ved å velge en så nøytral formuleringen for den dynamiske ideen bak patologien som potensen tvinger frem i prøveren, håper jeg å unngå at holdningene mine gjør meg blind for Platina som mulig simillimum også i kasus med patologi som ikke har tydelige sosiale konsekvenser.

Individualitet og patologi i homøopatien III

Aude Sapere 1995 - 1999, Kasus, ,

Arnt Folkman
Grimstad 1998

Valg av karakteristiske symptomer fra intervjuet til repertorisering

Først viser jeg til artikkel I i artikkelserien. Der skrev jeg om homøopatiens syptomlære. Av den fremgår det at vi i hovedsak har to verktøy til å velge ut karakteristiske symptomer med

  • STOLUF eller SLOF
  • Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Tekstkritikk:
Når vi bruker verktøyene, bør vi være svært kritiske til de tekstbitene vi tolker symptomene ut av. Det gjelder spesielt de mentale symptomene. Er teksten tvetydig, så ikke bruk den. Du gjør ikke noe galt med det symptomet du ikke bruker. Pass på at de mentale symptomene du bruker, virkelig er følgetilstander til fysisk patologi, ellers risikerer du å repertorisere på karakteregenskaper. Diskusjonen om hvorvidt karakteregenskaper skal/kan brukes ved repertorisering, regner jeg meg ferdig med.

Å plukke karakteristiske symptomer:
I det følgende viser jeg i praksis hva jeg mener med å plukke karakteristiske symptomer fra et redigert intervju. Jeg tar for meg tekstbit for tekstbit, vurderer teksten og ser den i forhold til STOLUF/SLOF. Etterpå ser jeg symptomene i forhold til Kents klassifikasjon og gradering.

Det redigerte intervjuet:

Merknad STOLUF Følgetilstand og lignende
Lavt stoffskifte. Tar
Thyroxin 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Formingsmenneske

 Hodet.
Verk:
-migrene
<når sammen med mennesker jeg ikke tør være som jeg er med. 

 

< av Anervan

>av betablokker

Trykk rundt øynene – ett av dem eller begge. Kan være på den ene eller den andre siden av hodet – eller som en kniv på issen.

 

 

 

 

 

 

>å klemme hodet sammen

Våkner med mellom 0100 – 0300
>hvis sovner
>etter å ha sovet noen timer
<rød og hvit vin
<sterk sol og varme
<varmt rom
>kaldt omslag

Genitalia.
Mens:-diarre under mens.
Magesmerter under mens.
>av å gå langt og voldsomt -ta seg ut.
Mens var borte i flere år da jeg var ung.


Buk.
Smerte.
<hvisgruer meg til noe.

Generelt.
Mentalt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Extremiteter.
Føtter
kalde

Kramper
legger
<når lagt meg
>klemme på dem.

  

Vil gjerne tilfredsstille.


Migrenen er ikke så tydelig. Ikke opplagt hva jeg får den av. Kan forveksles med spenningshodepine.


Fikk migrene av det som skulle få den bort.

 

 

Kvalm hvis ikke demper smertene. Perfeksjonist – alt må være sagt så det er forstått riktig.
Forbinder det med å holde seg tilbake. Har ikke lyst. Sier ja, så koselig.Mener det ikke Holder tilbake.

min ærlige reaksjon.
Er redd for å få oppmerksomheten på meg når jeg har avvikende meninger.

Tett nese når Anervan

 

 

Trang til å åpne vindueene.
>inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.

 

 

 

 

 

«Nevrose»:-angst pga. arbeidssted.

Tegnet kart fra seng til arbeidssted.
Gikk et stykke på veggen – så tilbake til sengen igjen.
Greide ikke trå over dørstokken til sjefen.
Vært på modum pga. forhold til menn.

Følte kroopslig lammelse når ferdig med mitt bidrag. Jeg stod fastnaglet.

Skrekk for oppmerksomhet. Jeg ble amøbe.Alle tanker forsvinner. Geleaktig følelse. Som jeg ikke har skjelett igjen. Mister formen. Kroppslig følelse. Fjerner meg fra kjernen-tyngden i meg selv. «Du er som en ostebete». Det traff. Ost ut av gryta før den er fast.

Fast form er å ta ansvar- beslutning


Fungerer ikke så godt når kalde føtter.

Klemmer det ut av musklene. Kan flytte til en annen muskel

 

Så vurderingen av tekstbitene:

A) Hodet: «Smertene er < når jeg er sammen med mennesker jeg ikke tør å være som jeg er med».
Vurdering: Mangetydig utsagn. Brukes ikke.

B) Hodet: < av Anervan. Fikk migrene av det som skulle få det bort.
Vurdering: Kontradiktorisk reaksjonssett?

C) Hodet/ansikt?: Trykk rundt øynene — rundt ett av dem, eller rundt begge. Det kan være på den ene eller den andre siden av hodet.
Vurdering: Pressende smerter? Rundt øyne. Flytter? Alternerer?

D) Hodet: Som en kniv oppå issen.
Vurdering: Smerte — stikkende?, som av en spiker?, oppå issen i et lite punkt?

D) Mage: Kvalm hvis jeg ikke demper hodepinen.
Vurdering: Kvalmen følgetilstand til hodepinen. Kvalm av smerte.

E) Hodet: > av å klemme hodet sammen.
Vurdering: > av ytre press.

F) Hodet: våkner av hodepine rundt kl. 0100 — 0300.
Vurdering: Hodepine < 0100 — 0300? eller våkner av hodepine 0100 — 0300? Generelt < 0100 — 0300.

G) Hodet: > hvis sovet noen timer. > hvis sovner.
Vurdering: Usikker på hva hun mener.

H) Hodet: < hvit og rød vin.
Vurdering: < vin? < sur vin? < spirituosa? Kontradiktorisk reaksjonssett?

I) Hodet: < sol og sterk varme.
Vurdering: begge deler, eller bare av en av delene?

J) Hodet: < varmt rom. Trang til å åpne alle vinduer. Må ut.
Vurdering: < varmt rom? Trang til friluft?.

K) Hodet: > av kaldt omslag inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.
Vurdering: > av kaldt omslag. > av varmt omslag. Kontradiktorisk reaksjonssett.

L) Buk: Vondt hvis jeg gruer meg til noe.
Vurdering: Smerter i buk. < av forventningsspenning.

M) Buk: Smerte i buk under mens. > gå langt og fort.
Vurdering: < under mens. > kraftig morsjon. > gå fort?

N) Rectum: Diarre under mens.
Vurdering: Rectum.- diarre. < under mens.

O) Generelt: Fungerer ikke så godt hvis kalde føtter.
Vurdering: < kalde føtter.

P) Extremiteter: Kramper i legger. < når jeg har lagt meg. > å klemme hardt på dem Klemmer det Ut av muskelen. Det kan flytte til en annen. < kalde føtter.
Vurdering: Kramper i legger. < i seng? < I ro? > klemme hardt på. Flytter. < kalde føtter.

Nå vet vi noe om hvilke symptomer som er i intervjuet. Da er det på tide å se dem i lys av Kents symptomklassifikasjon og gradering. N.B. det som er sagt om symptomer det er tvil om under.

Generelle symptomer:

  1.  < av kalde føtter generelt
  2. Kontradiktorisk reaksjonssett. Godtar dette fordi det antydes i intervjuet på flere steder.
  3. > av ytre press. Gjelder både hodet og muskulatur på extremiteter.
  4. < av forventningsspenning. Årsak til fysisk smerte.

Lokale symptomer:

  1. Smerter. Som en kniv på issen. (Stikkende — ett lite punkt? Som en spiker?)
  2. Kvalm av hodesmerter. Kan diskuteres om dette er et generelt sumptom.
  3. Hodet < 0100 — 0300. Kan diskuteres om dette er et generelt sumptom.
  4. Smerter i buk – < under mens. > av kraftig morsjon.
  5. Rectum — diaré under mens.

Symptomvalg:
Jeg velger følgende symptomer til repertorisering:

  1. < av kalde føtter
  2. Kontradiktorisk reaksjonssett
  3. < 0100 — 0300
  4. (> av yte press)
  5. < av forventningsspenning

Som du ser har jeg valgt generelle symptomer til repertoriseringen. Det vil si at det simile jeg kommer fram til, sansynligvis vil dekke et langt behandlingsperspektivet.

Repertoriseringen:
Jeg bruker «Det syntetiske repertoriet».

En annen ting — fordi ethvert repertorium er bare sånn omtrent riktig, er det viktig å anvende dem med forsiktighet. Følgende regler har utkrystallisert seg for meg i årenes løp:

  1. Vær forsiktig med å subtrahere rubrikker.
  2. Hvis du sitter med en tekstbit som kan bety to ting, så finn begge rubrikkene og adder dem — eller gå forbi.
  3. Gå ikke uten videre ut fra at simillimum finnes blant de midlene som skårer høyest på listen. En god regel er å kontrollere alle midler som har et skår på over 60% av de rubrikkene du repertoriserte på.. Adderte rubrikker telle i denne sammenhengen som en. Da legger du inn et sikkerhetsnett som som oftes fanger opp både dine og repertoriets feil.

Valg av lokale eller generelle rubrikker:
Jeg har inntil nylig levet i den tro at midlene i de generelle rubrikkene i Kents repertorium var midler som var registrert der fordi de angikk generelle symptomer. Men von Bönnighausens «Terapeutic Pocketbook» har fått meg til å tvile på det.
Von Bönnighausen har tydeligvis ordnet boken etter SLOF. Dvs. at alle midler som noen gang har angått affeksjoner på en bestemt lokalitet, er samlet under denne. Det er gjort uten å ta hensyn til om lidelsen det gjelder er et uttrykk for et lokalt eller et generelt fenomen.
Slik går han igjennom hele SLOF. Alle modaliteter med tilhørende midler er samlet for seg — igjen uten å angi om det gjelder lokale eller generelle fenomener. Det samme med sensasjoner.
Når du bruker repertoriet, kan du finne midlene til et hvilke som helst symptom — lokalt og/eller generelt – ved å sette sammen midler fra rubrikkene som angår de karakteristiske trekkene ved symptomet.
Spørsmålene som reiser seg er : Er midlene i rubrikkene i den generelle delen av Kents repertorium av samme beskaffenhet som Bönninghausens? Dvs. — er de en samling av midler som ved en eller annen anledning har angått – lokalt og/eller generelt — det karakteristiske fenomenet rubrikken gjelder?
Hvis så er tilfelle, åpner det for en bruk av den generelle delen i Kents repertorium som ligner på Bönnighausens praksis.
Jeg har prøvet det i noen tid. – dvs. der jeg ikke fant lokalitet, sensasjon eller modalitet i de lokale avdelingene , tok jeg midler fra rubrikker i den «generelle delen av Kents repertorium. Resultatet synes å bekrefter at midlene i denne delen av Kents repertorium, er plassert der etter de samme kriteriene som von Bönninghausen har brukt. Hvis andre gjør den samme erfaringen, kan det bety at begrepet generell har en betydning i Kents symptomgradering – og en ganske annen betydning når det brukes om rubrikkene i repertoriet.
Jeg har gjort det samme eksperimentet med «Det syntetiske repertoriet». Erfaringene med det er de samme som med Kents repertorium.

Rubrikkene jeg brukte til repertoriseringen av kasuset over var:

  • < kalde føtter: – cold, becoming, a part of boddy agg. / cold, becoming feet
  • Contradictory and alternating states
  • Night, after midnight 0100, 0200, 0300
  • Ailments from antisipation

Tar med midler som skårer 3 og 4 ganger. Repertoriseringslisten blir da seende slik ut:

  • Ars. – 3/7
  • Kali.- C. — 3/3
  • Puls. — 4/9
  • Sep. — 3/5
  • Thuja — 3/4?

Gjenkjenning av simillimum på repertoriseringslisten:

Hvis du ikke kjenner sykdomsbildet til den syke igjen i M.M. til de midlene repertoriseringen bragte fram, kan det skyldes at simillimum ikke er på listen, eller at forståelsen din av kasuset og Materia Medica ikke strekker til. I slike tilfeller gir du sulphur. Enten kurerer du , eller du tydeliggjør kasuset ditt slik at du kjenner det igjen i M.M. i andre omgang.
For noen år siden kunne jeg ikke ha skrevet dette uten å ha blitt «pepet ut». Ja, jeg blir det muligens også dag selv om det har vært kjent siden «De kroniske sykdommene» kom ut. Men den boka er jo så «gammeldags» at «ingen» leser den.

Men hvordan gå fram for å kjenne sykdomsbildet til den syke igjen i M.M. til de midlene repertoriseringen bragte fram? I Aude Sapere nr. 1/97 prøvde jeg å si noe generelt om det. Jeg får be deg lese Individualitet og patologi i homøopatien II før du fortsetter å lese her.

Før vi ser på selve kasuset, så la meg si noe om en holdning til virkeligheten. I vår kultur har vi en forestilling om at verden lar seg forstå hvis vi vet nok om de enkelte delene den består av. I vårt strev for å finne ut mest mulig om detaljene, glemmer vi lett den sammenhengen de står i. Faren ved en slik holdning er uttrykt i erfaringen om at helheten er mer enn summen av de enkelte delene den består av. Vi er utstyrt med evnen til å «se» dette «mer enn summen av delene». I andre kulturer er denne evnen høyt verdsatt og tilsvarende kultivert. Som en følge av denne forskjellen i tilnærmingsmåte, dyrker vår kultur analysen, mens andre kulturer dyrker syntesen. Det ideelle ville være om vi holdt begge tilnærmingsmåten for likeverdige, og brukte dem bevisst og etter behov.

Når du nærmer deg kasuset, må du ta i bruk begge tilnærmingsmåtene. Den analytiske evnen trenger du for å redigere kasuset , for å velge ut karakteristiske symptomer til repertoriseringen og for å velge rubrikker i repertoriet. Men for å forstå den dynamiske ideen i kasuset trenger du den syntetiserende evnen. Den første delen av jobben klarer vi greit fordi skolegangen vår — helt fra 1. klasse — tar sikte på å trene og å premiere den
analytiske begavelsen vår. Den andre delen av jobben, som setter krav til den syntetiserende evnen vår, har vi nok større problemer med fordi skolegangen vår aldri etterspurte eller premierte den. De fleste av oss (?) fikk aldri utviklet den.
Når jeg nå prøver å forstå kasusets dynamiske ide, tar jeg i bruk den syntetiske tilnærmingsmåten, og/eller evnen til å se analogier. En analogi til noe, er et annet forhold som ikke er likt, men likeartet. Hold fast på det da.

La oss se om vi kan finne hva som er den gjennomgående ideen i denne personens selvforsvarsadferd — den dynamiske ideen i patologien. Vi går til det redigerte intervjuet over.
Jeg er på jakt etter fenomen som av en eller annen grunn er merkverdige — som har «ladning» — dvs. som enkeltvis eller sammen med noe annet i teksten, evner å fange oppmerksomheten min. Den eneste måten å finne slike «rariteter» på er å lese den sykes framstilling om og om igjen.
Uten den følsomheten som trening gir, kan oppgaven virke ganske håpløs, men fortvil ikke. Det er en treningsak. Langsomt utvikler du «gehøret».
Jeg liker å begynne med det fysiske fordi der er ting mindre farget av holdninger og karakteregenskaper. Jeg «plukker»:

Hodet:
Migrenen kan forveksles med vanlig hodepine.
Fikk migrene av det som skulle få det bort.
Kan være på den ene, eller på den andre siden.
> av kalde omslag inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.

Genitalia:
Smerter i buken under mens. > av å gå lang og voldsom tur — ta seg ut.

Extremiteter:
Kramper i leggene. > av å klemme på dem. Klemmer det ut av musklene. Det kan flytte til en annen muskel.

Mentalt:
Under nevrose: — angst pga. arbeidssted. Tegnet kart fra seng til arbeidssted. Gikk et stykke på vegen — så til sengs igjen.
Skrekk for oppmerksomhet på min person. Jeg ble amøbe. Alle tanker forsvinner. Geleaktig følelse. Som jeg ikke har skjelett.

Så var det den dynamiske ideen i kasuset da – ved hjelp av syntesen av analoge fenomener.
Hodet forteller på forskjellig vis om noe foranderlig, noe som veksler, noe motsigelsesfullt Leggene forteller en lignende eller analog historie. Krampene skifter plass. Fra buken er signalene ikke like tydelig analoge. Det eneste måtte da være at smertene blir > av å ta seg ut. Vi venter oss vel at ro lindrer en slik situasjon som er beskrevet her. Det motsatte må i tilfelle regnes som uventet — overaskende.
Det er ikke uvanlig at jeg får med fenomen på en slik liste over merkverdigheter i et kasus som jeg ikke kan se har noen klar sammenheng med de øvrige. Ta dem likevel med hvis du føler de har ladning. Når du tolker et kasus feil, er det ofte disse bitene som i andre forsøket setter deg på sporet av den riktige tolkningen.
Materialet som helhet gir likevel antydning om en tendens. Så det er ikke nødvendig å «presse» detaljene fra buken.
Noe motsigelsesfullt og foranderlig kommer til syne når jeg syntetiserer de utsorterte signalene fra det fysiske. Lokaliteter og en modalitet forandrer seg.
Kan jeg finne noe som er analogt til dette på det mentale området? på det emosjonelle og intellektuelle planet?

Det skulle ikke være for vanskelig å «se» analogien mellom de påpekte særtrekkene ved det fysiske reaksjonssettet og reaksjonene under «nevrosen».
Konklusjonen må bli: Den sykes selvforsvarsadferd særmerkes av det foranderlige og paradoksale. Det kommer tydligst til uttrykk på lokaliteter og modaliteter.

Hva nå ?
Jeg har kommet frem til en foreløpig konklusjon på grunnlag av nokså entydige signaler fra flere fysiske lokaliteter. At tendensen er synlig på flere lokaliteter, og at det finnes analoge forhold på det mentale området under mental sykdom, styrker meg i troen på at jeg har tak i noe vesentlig.

Det jeg må gjøre nå, er å sammenholde konklusjonen med repertoriseringslista, for å se om jeg finner det samme temaet som dynamisk poeng i M.M. til et eller flere av midlene på denne. Om denne sammenligningen skal være en mulighet for deg, må du ha forstått M.M. på samme måte som jeg viste for kasusets del.
Repertoriseringslista:

  • Ars. – 3/7
  • Kali.- C. — 3/3
  • Puls. — 4/9
  • Sep. — 3/5
  • Thuja — 3/4

I M.M. til alle de fem midlene, finner du det alternerende. Hos de fire siste, finner du også det motsetningsfylte om enn på forskjellig måte. Med andre ord, repertoriseringen har bragt frem 4 midler med variasjoner over det særtrekket vi så som fellestrekk ved den sykes patologiske ytringer. Midlene sansynliggjør tolkningsresultatet og tolkningsresultatet sansynligjør repertoriseringsresultatet. Det bekrefter også riktigheten av den metodikken vi har fulgt.
Kali. — c. skifter lokaliteter og modaliteter. Sepia blir > av mer av det som gjorde henne <. Puls. Er foranderlig som Kali. — c. Hun blir > av forsiktig morsjon men < av voldsom morsjon. I dette tilfellet velger jeg derfor å starte behandlingen med Kali. — c. og har Pulsatilla og Sepia på «lur».

Ved å arbeide slik, bruker jeg den empiriske kunnskapen i homøopatien — alene – til å frembringe repertoriseringslista. Det står for vitenskapen. Så tar jeg i bruk homøopatens «artistiske» begavelse for å vurdere det empiriske resultatet. Slik forener jeg vitenskapen og kunsten innen faget.

Merknader til kasuset:
Etter diverse plusspotenser av Kali-C. ble først urinvegsproblemene borte – og så langsomt, meget langsomt ble migrenen nesten borte. Legg merke til rekkefølgen. Plagene ble > fra periferi til sentrum – dvs. i gal rekkefølge i forhold til Herings lov. Her var det grunn til å passe seg.

Som antydet, var jeg ikke helt sikker på middelvalget i første omgang. Pulsatilla og Sepia kunne også være aktuelle.
Pasientens reaksjoner på behandlingen demonstrerte at Kali -C. var feil middel. For å velge påny mellom de aktuelle midlene, måtte jeg spørre om det har framkommet noe under behandlingen som kunne sette meg på riktig spor.

Under behandlingen kom den syke opp i en vanskelig valgsituasjon. Hun valgte et alternativene den ene dagen og det motsatte den neste. Slik fortsatte hun gjennom flere uker. Hun sier selv at hun følte seg ambivalent og at det var vanskelig å vite hva hun ville.
Siden dette ubestemte, vinglete blir svært markert under behandlingen, på grunn av tolkningen av kasuset før behandlingen tok til og fordi repertoriseringen bragte frem Sepia og Pulsatilla som alternativer til Kali-C., gav jeg nå Pulsatilla.
Etter dosen kom en uke med mye hodepine. Deretter avtok den i hyppighet og styrke. Urinvegene forholdt seg rolige. Etter tre uker blusset urinvegsirritasjonen opp igjen. Den varte i ca. en uke før den gav seg av seg selv. Deretter kom en smerte i det høyre kneet. Der hadde pasienten hatt en skade en gang i tiden. Siden har det ikke vært problemer av noen art.

Etter Pulsatilladosen fulgte utviklingen Herings lov for en kur – fra sentrum til periferi. Jeg er derfor rimelig sikker på at det her dreier seg om en kur – og ikke om en undertrykking som var tilfelle i første omgang.

Individualitet og patologi i homøopatien IV

Aude Sapere 1995 - 1999, Homøopati, Kasus,

Arnt Folkman
Grimstad mars 1998

OM HVORDAN DET UBEVISSTE BRUKER TIDSTYPISKE FENOMEN I HOMØOSTASEN

Homøostasen og det ubevisste

I artikkel III har jeg vist hvordan jeg bruker de «ladede» delene av intervjuet for å få øye på det dynamiske poenget i kasuset.

Homøostasen – det at organismen til enhver tid innretter seg slik at trusselen mot livet er minst mulig, skjer ubevisst. Patologi er blant virkemidlene organismen tar i bruk.
Det dynamiske poenget er uttrykk for det individuelle elementet i selvforsvarsadferden.

Her vil jeg forsøke å vise at det ubevisste – gjennom homøostasen – også tar i bruk sosiale og tidstypiske ting for å overleve. Det kan forklare hvorfor sykelighet er forskjellig innenfor forskjellige kulturer og historiske epoker.
Jeg håper det blir tydelig i eksempelet som følger.

Kasus:
Her utelater jeg det redigerte intervjuet siden det ikke er nødvendig for å vise det jeg ønsker. Jeg går direkte på de detaljene i kasuset som har «ladning» Se artikkel III.

Ansikt:

  • Trigeminus neuralgi
  • høyre halvdel av ansiktet
  • begynte der jeg trakk visdomstann for 15 år siden. Smerten går derfra og rett mot nesen og opp i øret
  • smerterykk i nesevingen – som ved el.-støt. Så kan smerten være konstant i 1/2 minutt av gangen
  • < av å ha en pastill i munnen
  • smertefri i perioder på ca. 5 minutter til en 1/2 time
  • smerten kommer der jeg berører ansiktet eller i munnen. Etter 5 minutter får jeg ikke utslag ved ny berøring av samme sted
  • kan bli > av å trykke med en finger på bestemte steder. Måtte trykke på forskjellige punkter fra gang til gang for å oppnå lindring. Spesielle punkt som gav bedring

Nese:

  • føler som om jeg må ta vekk noe – et hår? En ulldott? Noe som kiler
  • noe som ikke skal være der

Sosialt:

  • har nok med å gå på jobb. Er ikke mer ute enn jeg må om kveldene.

Arbeid:

  • arbeider foran dataskjerm hele dagen. Jobben består i å treffe ruter i skjermbildet med piltasten og så trykke på museknappen.Bruker progressive briller. Må plassere øynene på riktig sted i brilleglasset.
  • jeg har mast på skjerm foran dataskjermen p.g.a. statisk elektrisitet
  • for ett år siden hadde jeg også kundekontakt. Det var da jeg fikk plagene. Det ble en «vegg» mellom meg og kunden.

Hodet:

  • migrene
  • synsinntrykket vibrerte
  • i perioder hadde jeg hodepine hver dag, men tenkte ikke over det. Det var så vanlig at jeg ikke reagerte på det. Jeg måtte kjenne etter.

Genitalier:

  • under graviditeten klarte jeg ikke kontakt med kunder som luktet vondt
  • lukter kjentes tydeligere da – kvalm av sterke parfymer
  • abortert flere ganger. Livmorhalsen for kort. Derfor kunne den ikke holde sammen. De satte på en ring. Det holdt ikke. Var innlagt i lange perioder på kvinneklinikken under graviditetene
  • todelt, hjerteformet livmor med skillevegg

Urinorganer:

  • inflammasjon hver gang jeg hadde kateter
  • to urinledere fra hver nyre

Det som er skrevet om den sykes problemer er gjengitt med hennes egne ord. Om det skulle være noen detaljer som er medisinsk ukorrekte så gjør det ikke noe fordi den sykes ubevisste vesen ikke holder noen medisinsk forelesning for meg. Det ubevisste bruker både det faglig korrekte og misforståelser til å formidle sitt budskap.

Tolkning:
Dersom du legger alle disse detaljene ved siden av hverandre og spør hvilke idé som kjeder materialet sammen, så ser du kanskje at den syke strever med kontakt – både fysisk, mentalt og sosialt når hun ytrer seg patologisk. Ja faktisk får du øye på det samme fenomenet helt tilbake til før cellene i celleballen fikk informasjon om hva de skulle bli til. NB! urin- og genitalorganene.

Kan du for eksempel se at hun i realiteten gjør akkurat det samme i sitt eget ansikt som hun sitter å gjør hele dagen på dataskjermen? Kan du se at de progressive brillene og flekker i ansiktet fungerer på samme vis som dataskjermen? Kan du se analogien mellom dette og at hun er fratatt kundekontakten og satt på ensidig skjermarbeid, at hun blir overømfintlig for lukt under graviditeter og derfor blir kvalm av kundenes lukt, at problemene med genitalorganene under graviditetene forteller samme historie? Ja, jeg kunne fortsette igjennom hele materialet. Når du først har fått øye på det, finner du det over alt.

Ser jeg på problemet fra et homøostasesynspunkt, kan jeg si at organismen ubevisst bryter kontakten for å redusere trusselen mot livet.

Men her er ikke anliggende mitt selve tolkningen, men hvordan det ubevisste bruker sosiale relasjoner, tidstypiske fenomen og patologi for å ytre seg.

Poenget mitt er at det ubevisste tyr til hva som helst som er tilgjengelig innefor den sykes virkelighet for å ytre seg/forsvare organismens eksistens.

Fenomen som yrkesvalg, valg av ektefelle osv. er brukelige virkemidler sett fra et homøostase-synspunkt – for å overleve. For all del – ikke start med disse «perifere» forholdene for å forstå et kasus. Start alltid med de fysiske symptomene når du skal tolke et kasus – SLOF eller STOLUF. Når du har tolket kasuset med såpass handfast stoff, kan du begynne å se etter hvordan de, etter vanlig mening, uinteressant tingene får mening og faller på plass i det store bildet.

Individualitet og patologi i homøopatien II

Aude Sapere 1995 - 1999, Homøopati, Legemiddelstudie

Arnt Folkman
Grimstad juni 1994 (redigert oktober 1999)

Enten en velger midler på grunnlag av lokale eller generelle karakteristiske symptomer til repertorisering, kommer en lett i den situasjonen at en mangler holdepunkter for å skille ut simillimum på repertoriseringslisten. Problemet er forsøkt løst ved en ren numerisk vurdering av repertoriseringsresultatet og/eller en eliminasjon av midlene på listen ved hjelp av enkelte sentrale karakteristiske symptomer i kasuset. (Se forordet til Kents repertorium).

Selv etter en slik vurdering kan det være tvil om simillmum. Herfra må vi «trekke på» Materia Medica-kunnskapene våre. Men Materia Medicaen er for det første ufullstendig og dernest, i nyere Materia Medicaer, er de karakteristiske symptomene «nesten forsvunnet» i et hav av «skolemedisin» og mere eller mindre troverdige kliniske observasjoner. Materia Medicaen kan derfor virke mere villedende enn veiledende.

Det vi trenger for å løse problemet vårt, er enten en metode som muliggjør en trinnvis vei mot et virkelig simillimum (Se Organon § 180 osv.), eller en generell forståelse av hvert enkelt middel og en like generell forståelse av den sykes dynamiske problem, slik at vi forstår hva som er simillimum alt i utgangspunket. Hahnemann løste problemet på den første måten. Se i Organon §§ 170 – 184, dvs. i de paragrafene hvor han skriver om behandlingen av ensidige kasus.

Vithoulkas har prøvd å løse problemet på den andre måten, ved en nærmest antromorph forståelse av midler og kasus i form av middelessenser og typer. Men middelessensene og typebeskrivelsene, slik de foreligger, blir lett sjablonger med begrensede anvendelsesmuligheter, fordi de fleste kasus og pasienter er atypiske.

I § 74 antyder Hahnemann en vei vi kan gå for å skaffe oss en generell forståelse av den sykes problem og midlenes dynamiske idé. I denne paragrafen skriver han at «de kroniske sykdommene og visse former for behandling, svekker livskraften og stemmer den litt etter litt falsk slik at den må endre noe i organismen for å opprettholde livet. Den hemmer eller overdriver voldsomt en eller annen del av organismens mottakelighet eller følsomhet, utvider seg eller trekker seg sammen, slapper av eller blir hard, eller ødelegger fullstendig visse deler, samt medfører indre eller ytre lesjoner for å beskytte organismen mot en fullstendig ødeleggelse av livet gjennom de stadig mer fiendtlige angrep fra slike ødeleggende krefter».

Vi kan altså se på den sykes patologiske ytringer som dennes selvforsvarsadferd, og tilsvarende kan vi se på middelprøvingene som demonstrasjoner på hvordan den friske organismen tvinges til å forsvare seg mot påvirkningen av de potenserte legemidlene.
Fordi vi arbeider etter likhetsloven, vil en slik forståelse av prøvernes og den sykes homøostatiske adferd gi oss en «ny» mulighet til å sammenligne middelprøving og kasus.
Vi kan spørre: – hva gjør den syke i sum for å overleve? Og hva gjorde prøverne i sum for å overleve? Hvis vi finner at et av midlene på repertoriseringslisten tvang prøveren til å overleve på samme måte som pasienten vår tvinges til å overleve, kjenner vi simillimum.

A) VERKTØYET
Et forsøk på en generell forståelse av kasus og middelprøvingene ved hjelp av de karakteristiske symptomene. (§ 153):

I del I av artikkelen viste jeg hva Hahnemann mente med karakteristiske symptom (S-L-O-F eller S-T-O-L-U-F). Siden det individualiserte middelvalget baserer seg på de karakteristiske symptomene, må en generell forståelse av patologi og prøvinger som muligjør en sammenligning mellom dem, basere seg på samme slags symptomer.

Forståelsen av kasuset:
I et tidlig forsøk prøvde jeg å se de patologiske ytringene fra forskjellige lokaliteter og tider hos samme pasient under ett, for å se om det var noe likeartet ved de patologiske ytringene. Det måtte finnes en «rød tråd» – en individuell idé skjult i materialet.
Etter hvert gikk det opp for meg at alle patologiske ytringer fører til en hemning av de naturlige livsytringene – en slags funksjonshemning. Siden det er den syke som utvikler patologien, må det være den syke som hemmer seg selv. Dette at den syke hemmer seg selv forkorter jeg til:

HSI = hindrer seg selv i

Hemningens hensikt er tilsynelatende å dreie organismens adferd i en bestemt retning. Ut fra et homøostase – eller energiøkonomisk synspunkt er det naturlig å anta at adferdsforandringens hensikt er å beskytte livet. Dette skjer helt uavhengig av vår bevissthet.

Organismen har to typer virkemidler for å oppnå den ønskede adferdsforandringen:

A) Det du føler lindring ved, motiverer deg til en viss adferd

B) Det du føler økt ubehag ved, motiverer deg til å unngå en viss adferd

IAH
Et levende menneske ytrer seg fysisk ,intellektuelt, emosjonelt, moralsk ved sine valg og sosialt ved interaksjon med andre mennesker. Under sykdom vil de normale ytringene være ubevisst forandret.

Ved å studere hemningene som de fysiske patologiske ytringene gir i et kasus, vil en se at påfallende mange av dem har analoge trekk. I tillegg er det også en del tilsynelatende avvikende, forvirrende elementer og rene motsatser.

Sammenholder en hemningene av de fysiske patologiske ytringene med ditto av de tilhørende mentale patologiske ytringene, vil en finne at det er analogi mellom dem også.
Ved å studere materialet slik, synes det som om det er mulig å formulere i sum hva den syke ubevisst hindrer seg selv i i sin endrede (patologiske) tilstand.

Jeg advarer imidlertid mot å ta stilling til hva den syke hindrer seg i enten bare på grunnlag av hemningene av de mentale patologiske ytringene, eller bare på grunnlag av hemningene av de fysiske ytringene. Formuleringen blir troverdig i den grad den bekreftes av et sammenfall av analoge hemninger fra begge områdene.

For å illustrere hva jeg mener – Ung dame etter kyssesyke: Konsentrasjonsproblemer i studiet. Kribling i hodet. Varer bare sekunder av gangen. Smerter i hodet. Varer noen minutter av gangen. Pulseringer i kroppen. Opptrer ikke på samme plass hele tiden. Før sjelden vannlating. Nå hver time. Klipper ikke neglene. Det er ekkelt når ikke neglene møter bordet først. Mens hver tredje uke.

I dette eksempelet er tiden forkortet og hastigheten øket. Den syke hindrer seg i å la ting vare. Av en eller annen grunn overlever hun best slik.

Dersom det undersøkte tidsperspektivet var langt nok, fant jeg at funksjonshemninger av medfødte defekter påfallende ofte – på et eller annet vis – hørte hjemme i det materialet som utgjorde den individuelle «røde tråden». Det kan tyde på at den psoriske infeksjonen (dersom en bruker miasmeteorien som forklaringsmodell) har skjedd kort tid etter unnfangelsen. Men grunnlaget for den individuelle modelleringen av patologien, tror jeg er medfødt.

Jeg kalte det individuelle elementet i sykeligheten for individuell arketypisk hemning – forkortet:

IAH = individuell arketypisk hemning

Med arketyp forstår jeg et utviklings – eller adferdsmønster som virkeliggjøres etter hvert som de fysiske formene blir til. (NB! Aristoteles og C. G. Jung).

I andre sammenhenger har jeg omtalt I.A.H. som den sykes konstitusjon – dvs. en medfødt (?) tendens til å individualisere patologiske ytringer på en spesiell måte.

Feilkilder:
Dersom det materialet du baserer formuleringen på inneholder feil eller er ufullstendig av forskjellige grunner, blir formuleringen deretter.

Du må regne med at alt den syke forteller om seg selv, er sterkt farget av kultur, sosiale relasjoner, utdannelse og holdninger. Dersom du ikke er helt bevisst hva slags informasjon du må ha for å gjøre et individuelt tilpasset middelvalg, vil du få side opp og side ned med ‘sjargong’. En gruppe pasienter vil fortelle deg i det uendelige om blokkeringer, energier og vibrasjoner. En annen om hva dosent eller professor så og så har sagt. En tredje om immunsystemet – osv. Det ene er like uinteressant som det andre for et homøopatisk medisinvalg. Du har derfor ikke råd til å unnlate å gjennomsøke enhver lokalitet med unormale sensasjoner med STOLUF. Det vil tvinge deg, og den syke, til å fokusere på den informasjonen du har bruk for.

En annen feilkilde er terapeutens holdninger/fordommer både på det personlige og på det faglige planet. Hva gjør ikke de med tolkningen av det budskapet vi mottar?

Ved å høste inn informasjon om den sykes patologiske ytringer etter dette faste skjemaet, distanserer vi oss til en viss grad fra våre egne holdninger både til den syke og til de patologiske ytringene, og beskrivelsen av selvforsvarsadferden får en form som er i overenstemmelse med legemiddelprøvingenes, og som derfor kan sammenlignes med dem.

Forståelsen av midlene:
Så til Materia Medicaen. Etter en tid begynte jeg å studere midlene på samme måte som kasusene. Kunne jeg finne hvilke individuelle IAH midlet stod for?

Etter å ha lest og laget IAH-formuleringer til de 48 antipsoriske midlene, begynte jeg å lete etter noe ved disse formuleringene som tillot en eller annen gruppering. I første omgang forsto jeg ingen ting. Jeg leste alle 48 om igjen og formulerte påny. For enkelte midlers del var 2. gangs formulering lik 1. gangs. For andre var formuleringene forskjellige. Jeg samlet på alle. Etter enda flere gjennomlesninger og formuleringsforsøk, hadde jeg et ganske stort antall formuleringer.

Ved å gruppere og omgruppere formuleringene, ble jeg klar over at påfallende mange formuleringer var av typen

A)
HSI – komme ut
HSI – komme inn
HSI – forbli oppe
osv.

Dette synes å gå på retning.

B)
HSI – stoppe
HSI – komme i gang
HSI – komme videre

Dette synes å gå på bevegelse.

C)
HSI – vare ved
HSI – holde fast ved

Dette synes å gå på tid.

D)
HSI – samle
HSI  skille
HSI – enes

Dette synes å gå på samspill.

Etter hvert gikk det opp for meg at bevegelse og tid hadde med en overordnede dynamikk å gjøre. Men hva med retning? Hadde det en naturlig ‘følgesvenn’? Flate og rom var nokså nærliggende assosiasjoner til retning. Var retning og rom del av noe overordnet slik som tid og bevegelse? Det skulle ikke så stor fantasi til for å ende opp med form. Dermed kunne jeg sette opp:

  •  Form
    • Rom
    • Retning
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

 

(Fig. 1)

Du må ikke legge vekt på formuleringene i de eksemplene jeg grupperte. De er alt for uspesifikke til å være brukbare i homøopatisk praksis. Men de var gode nok til å til å få frem den generelle modellen for hendelsesforløp. De formuleringene jeg arbeider med nå er spesifikke nok til å gjøre dem til nyttige verktøy for å forstå hvilke dynamiske forstyrrelser midlet representerer – og hvilke dynamiske forstyrrelser den syke organismen tyr til for å overleve.

Tilbake til modellen igjen: Men hva med formuleringene som gikk på samspill? Hva har den syke problemer med å få til å samvirke om ikke form og dynamikk? Jeg utvidet derfor modellen til:

  • Form
    • Rom
    • Retning
  • Samspill
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

(Fig. 2)

 

På dette stadiet var jeg ikke bevisst at jeg holdt på med en generell modell for tilstand/hendelsesforløp. Det gikk opp for meg senere under arbeidet med legemiddelsubstansene. Den endelige modellen ble seende slik ut:

 

TILSTAND

  • Form
    • Rom
    • Retning
  • Samspill
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

 

(Fig.3)

Jeg valgte å kalle form, samspill og dynamikk for elementer, og rom, retning, bevegelse og tid for aspekter.

Merknad til modellen:
Modellen står for motsatsparet

Tilstand —————– Hendelsesforløp

Beskrivelsen av tilstanden skal ha en negativ form. Det forteller hva den syke og/eller prøveren hindrer seg selv i (IAH).

Elementene og aspektene utgjør hendelsesforløpet og skal ha en positiv form. De forteller hvordan forandringen kommer til uttrykk i rom, retning, bevegelse og tid hos den syke og/eller prøveren (homøostase).

Kent har sagt at midlene må studeres med hensyn på bevegelse og tid. De som skrev referatene fra Kents forelesninger om Bryonia og Ars.alb. har fanget det opp. Men de samlede referatene, slik de foreligger i «Lectures on Homeopathic Materia Medica», kan tyde på at Kent ikke var klar nok for referentene på dette avgjørende punktet.

Hva med rom og retning? Har ingen av ‘de gamle’ (Hahnemann, von Bönninghausen og Hering) sagt noe om nødvendigheten av å studere midlene i forhold til disse aspektene? Selvfølgelig har de det. Det er ingen tilfeldighet at lokalisasjon er det ene av de fire sjekkpunktene

Sensasjon
Lokalisasjon
Omstendigheter
Følgetilstander

du skal innom når du søker etter karakteristiske symptomer i kasuset. De hadde observert at enhver sykdomsytring består av både formative og dynamiske ytringer.

Dersom jeg plasserer Hahnemanns sensasjon, lokalisering, omstendigheter og følgetilstander i modellen i stedet for mine betegnelser (se Fig. 3), tror jeg det må se slik ut:

SENSASJON

  • Lokalisering
  • Følgetilstand
  • Omstendighet

 

(Fig. 4)

Som du ser, det verktøyet jeg søkte for å forstå kasus og middelprøvinger, består i prinsippet av de karakteristiske symptomene nevnt i § 153. Sammenlign Fig. 3 og Fig. 4. Jeg syns plasseringen av lokalisering, følgetilstander og omstendigheter virker opplagt. Plasseringen av sensasjon kan være vanskeligere å forstå. Konstruksjonen av von Bönninghausens «Therapeutic Pocet Book for Hoeopathic Physicians» satte meg på sporet. Det kan være nyttig å vite at det fulle navnet på ‘avdelingen’ Sensations i det nevnte repertoriet er Sensations and complaints.

Formuleringene i Fig. 3 passer best om du søker en helt generell forståelse av prøvinger eller kasus. Formuleringene i Fig. 4 passer best når du studerer de enkelte lokalitetene med avvikende sensasjoner.

Modellen klargjør hva vi skal se etter og hvordan vi kan studere kasus og Materia Medica om vi vil forstå «endringen av den tidligere friske tilstanden». Selv er jeg tilbøyelig til å si «endringen av det tidligere friske hendelsesforløpet». Se under om hendelsesforløp og tilstand.

B) ANVENDELSE AV VERKTØYET – EN SKISSE AV EN LEGEMIDDELSTUDIE

Modellen og valg av legemiddelsubstanser til potensering:
Hahnemanns valg av plantedeler, sekreter fra dyreriket og stoffer fra mineralriket – og bearbeidingen av dem før potensering – var neppe tilfeldig. Han må ha hatt en ledetråd i tillegg til kunnskaper om kjemi og forgiftnigssymptomer for å velge og bearbeide medisinsubstansene frem til analogier til de individuelle dynamiske forstyrrelsene han møtte hos pasientene.

Ledetråden kan ha vært den sykes tilstand til enhver tid (det statiske elementet) – og sykdomsforløpet (det dynamiske elementet). Først kunnskap om tilstanden og sykdomsforløpet, så valg av legemiddelsubstans og bearbeiding av den fram til potensering, slik at potensen representerte en analogi til både tilstandene som til sammen utgjør hendelsesforløpet.

Materia Medica-studier og similaloven har ‘tvunget’ meg til å anta at det forholder seg slik. Modellen over kan derfor vise seg også å være et hjelpemiddel ved valg og fremstilling av legemiddelsubstanser for potensering til tilstander/sykdomsforløp etter likhetsloven.

Modellen og forståelsen av legemiddelpotensene:
Hendelsesforløp og tilstand:
Å skille mellom hendelsesforløp og tilstand er et kunstgrep. Jeg tyr til det fordi jeg ikke har noe ord som betegner syntesen mellom dem.

Vi oppfatter lett omgivelsene som statiske eller som ting selv om de åpenbart også er hendelsesforløp eller prosesser. Det skyldes at mange hendelsesforløp skjer så langsomt at vi ikke oppfatter bevegelsen. Dette blir tydelig på langsom film av for eksempel planters vekst.

Tingene rundt oss består av materie med en til en hver tid skiftende form. Tingen som du ser den er bare et tverrsnitt av det hendelsesforløpet den er en del av. Slik er det med en furu, med en hvike som helst legemiddelsubstans og med patologi. De er kontinuerlig på veg fra noe til noe annet.

Vårt sanseapparats beskaffenhet får oss til å fokusere på tingenes tilsynelatende statiske materielle form, mens de samme tingenes dynamiske natur går oss hus forbi. Vi forsker på tingenes stofflige sammensetning som var det det eneste og overser betydningen av det dynamiske elementet objektet også representerer.

Dersom vi studerer legemiddelsubstansen og prøvingen av potensen parallelt etter modellen, kan vi vanskelig unngå å få øye på analogier i prøvingen til både legemiddelsubstansens formative og dynamiske sider.

Konkret vil det si at det formative tverrsnitt substansen representerer og den prosessen legemiddelsubstansen er et foreløpig sluttprodukt av på det tidspunktet den potenseres, vil komme til syne i prøvingen som analogier. Det kunne være interessant å prøve å forutsi hva for eksempel prøvingen av arsenikk måtte inneholde på et slikt grunnlag:

Arsenikk lages ved at man roster arsen. Rostingsprosessen består i at man varmer opp malmen til gløding. Samtidig tilfører man luft slik at oksydasjonen av arsenet går hurtigere enn normalt. Resultatet blir arsentrioksyd – As2O3 – eller arsenikk.

Arsenikk anvendes blant annet som konserveringsmiddel av pelsverk, som dødelig gift og som dopingmiddel til for eksempel veddeløpshester og mennesker.

Hva kunne tenkes å bli sentralt i prøvingen?

Jeg sakser hos Kent:

  • exaggerate or depress
  • anxiety, restlessness, prostration, burning and cadaveric odors
  • the anxiety takes form also in the restlessness, in which he constantly moves
  • it seems that prostration takes the place of anxiety and restlessness, and he appears like a cadaver
  • the burning is > from warmth
  • you must give Arsenic, not because there is inflammation, but because it is a rapidly progressing inflammation, and because it is gangrenous in character
  • no matter how you look upon the condition, no matter what it is called, if it is asudden inflammation that tends to produce malignancy in the part, it belongs to Arsenicum

Clarke omtaler Arsenicum som «the remedy of short duration».

Jeg er ikke alene om tankegangen. Clarke antyder om og om igjen at det er mer med de potenserte midlene enn kjemi kan forklare. Dessuten har D. Gibson noen ganske interessante legemiddelsubstansstudier i boka «Studies of Homeopathic Remedies».

Dersom vi fyller ut modellen i Fig. 3 over med elementer fra Materia Medica-studiet over, blir den seende slik ut for Arsenicum album:

 

HSI (hindrer seg selv i) Å VARE

  • Rom – reduserer
  • Retning – ?
  • Bevegelse – reduserer
  • Tid – reduserer

 

 

Brita Gudjons

Potensering i praksis – eit møte med Brita Gudjons

Aude Sapere 1995 - 1999, Potensering, , , , , ,

Av
homøopat Svein Johannessen
Kvamsøy april 1996
svein@homnor.no

Brita Gudjons er farmasøyt og driv firmaet Homöopatisches Labor Gudjons, som tilverkar alle legemiddelpotensane for hand. Brita er svært oppteken av å følgje Hahnemann sine retningsliner under tilverkinga av legemidla og har difor søkt om, og fått, særskild løyve hjå dei tyske styresmaktene til å framstille dei homøopatiske legemidla nøyaktig slik han har skildra det i «Dei kroniske sjukdommane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» (2. utg.) og «Organon» (6. utg.). Farmasøytar er visstnok elles pålagde å følgje andre farmakopèar..!

Under Homøopatisk Fagforum si faglege samling i mars 1996 ga Brita oss ei innføring i den handtverksmessige sida av potenseringsprosessen. Via dei historiske hendingane rundt utgjevinga av 6. utgåva av Organon — om Melanie som heldt att manuskriptet, om von Bönninghausen som kjende til at denne utgåva ville innehalde visse endringar med omsyn til potensane og endra sett å administrere legemidla på, om den Kentianske skulen som måtte nøye seg med 5. utgåva, om bruk av stadig høgare (maskintilverka) potensar, om homøopatane si neglisjering av korleis legemidla blir tilverka og den første tilnærminga til LM-potensane eller Q-potensane, som Brita vel å kalle dei (av quinquagies millesimale) først 25 år etter utgjevinga i 1920 — nærma vi oss hovudtemaet gjennom ei kort innføring i korleis Hahnemann utvikla legemiddelpotensane — ved å ta utgangspunkt i dei legemiddelsubstansane folkemedisinen kjende til frå tidlegare tider (t.d. belladonna, hyoscamus, arnica, veratrum o.s.b.), ved å bruke berre èin substans om gongen, ved å tilpasse dosane i ulike uttynningar for å gjere dei mildare, ved å gjere noko så genialt som å dele \ein drope i fleire hundre delar ved hjelp av sukkerkuler, ved å oppdage at legemidla fungerte betre jo meir opplysinga blei støytt o.s.b.

Hahnemann justerte og finslipte behandlingsverktyet sitt heile livet og stoppa heller ikkje ved dei milde og verksame C-potensane. For kraftige forverringar i dei høge potensane og forgiftningssymptom i dei lave, samt erfaring med at det ikkje var heldig å repetere same C-potensen så lenge forrige dose framleis verka, førte til ytterlegare perfeksjonering med omsyn til administrering av legemiddelpotensane (§§ 246 — 248) og utvikling av Q-potensane (§ 270). Han endra også framgangsmåte undervegs, slik at alle substansane blei findelte med mjølkesukker fram til /1000000 (C3) sjølv om dei i utgangspunktet var flytande (t.d. pressa plantesaft, tinkturar, kvikksølv, mineralolje etc.) i tillegg til at han i størst mogleg grad nytta fersk, ubearbeidd substans som utgangsmateriale ved middel frå planteriket (§ 271).

Under ein praktisk-teoretisk gjennomgang av (den tørre) dynamiseringsprosessen fram til /1000000 (C3) og vidare derfrå til II eller Q2 (i flytande form) nytta Brita difor ferske kronblad av ringblom som utgangsmateriale. Eit par gran (124 mg) blei lagt oppå en tredjedel av 100 gran pulverisert mjølkesukker i ein mattslipt porselensmorter, og det heile blei blanda godt saman med ei porselensskei før sjølve findelinga tok til med ein porselenspistill. Det var svært fascinerande å sjå kor få omgangar med pistillen som skulle til før kronblada blei pulveriserte av dei kvasse mjølkesukkerkrystalla og blanda seg med desse til ein homogen pulvermasse — eit syn som i stor grad blei framheva av fargen på kornblada. Den stadig lysare fargen illustrerte samstundes godt korleis legemiddelsubstansen blei redusert etter kvart som meir mjølkesukker blei tilført. Pulvermassen var kvit allereie ved /10000 (C2).

Brita viste heile tida til Hahnemann sine instruksar og kopierte dei nøyaktig. Med omsyn til detaljar rundt sjølve dynamiseringsprosessen viser eg difor til mi omsetjing av Hahnemann sine retningslinjer.

Sjølv om potenseringsprosessen er tid- og arbeidskrevjande (3 timar fram til /1000000 eller C3), var det utruleg å sjå kor lita mengd legemiddelsubstans ein treng som utgangspunkt for tilverking av relativt store mengder legemiddelkuler på storleik med valmuefrø (der 100 veg eitt gran); i vårt tilfelle: 2 — 3 ferske kronblad for tilverking av 31 g (50.000!) kuler i første potenssteg (I eller Q1). Når kvar einskild av desse kulene samstundes er utgangspunkt for tilverking av om lag 50.000 nye kuler i neste potenssteg (II eller Q2) og kvar einskild av desse igjen er utgangspunkt for tilverking av om lag 50.000 kuler i potenssteget deretter (III eller Q3) o.s.b., blir potensialet mest ufatteleg!

Brita skildrar sjølve findelingsprosessen som ei form for meditasjon, der ein konsentrerer seg om å motta informasjon frå substansen — i form av indre bilete og strukturar. Når ein jobbar med legemiddelsubstans på denne måten, vil ein i tillegg motta informasjon i form av fysiske symptom (prøving). Ein bør difor alltid ha penn og papir (og evt. ein antidot) for handa når ein potenserar.

Kamfer synast å vere den einaste sikre antidoten, når den blir teken innvortes eller ved sniffing. Den nøytraliserer og nullstiller medan andre såkalla antidotar sannsynlegvis berre fører pasienten i ei ny retning, utan å nullstille. Brita vil av erfaring ikkje gå god for kaffi som ein sikker antidot.

Det var elles tankevekkjande å høyre Brita fortelje om kor mange år ho har brukt og kor mykje arbeid ho har lagt ned for å få fatt i dei rette substansane — denne stadige søkinga etter akkurat den planten eller det mineralet, som berre finst akkurat i det eller det området. Skal vi vere i stand til å gi våre pasientar individuelt simillimum og unngå frustrasjon på grunn av at forventa effekt uteblir, er denne delen av prosessen vesentleg. Dersom dei legemidla vi administrerer ikkje heilt samsvarer med den materia medica vi nyttar og dei prøvingane den skildrar, får vi uante problem undervegs. Vi bør difor vere svært takknemlege for at nokon gjer dette arbeidet for oss! Men når ein samstundes høyrer om ulik praksis hjå dei ulike legemiddelprodusentane, om gjenbruk av flasker og redestillering av sprit som frå før har vore nytta til andre substansar og andre potensar, om bruk av berre til dels rette substansar, om ulik praksis med omsyn til støyting av flasker (alt frå lett dasking til bruk av «hardhendte» maskinar) o.s.b., snik det seg inn ein viss skepsis med omsyn til i kor stor grad vi eigentleg kan stole på dei legemidla vi kjøper og kor dette eigentleg lemnar oss i vår streben etter å restaurere den homøopatiske behandlingsmetoden og slipe opp att dei reiskapane Hahnemann etterlot seg. Skal vi verkeleg vere nøydde til å gå den lange vegen og tilverke legemidla sjølve, slik han råder oss til å gjere?! (Jfr. §§ 264 og 265)

Uansett, etter mest fem nye timar i handtverksmessig konsentrasjon — med mjølkesukker og sublimert svovel i kvar sin morter, den monotone lyden av pistillar i sirkelrunde rørsler, den særeigne svovellukta, oppløysing av pulverisert masse i væske, støyting av flasker, fukting og tørking av dei bitte små sukkerkulene, korking og merking av flasker — sat eg igjen med ei god kjensle av å ha forsert eit uoverkommeleg hinder og teke eit steg i riktig retning. Det er inga tvil om at møtet med handtverkaren Brita Gudjons og hennar solide kjennskap til denne delen av faget vårt, er ein svært viktig del av vår faglege utdanning og utvikling mot større forståing av homøopatien. Så får eg berre audmjukt innsjå at eg framleis er på modellæringsstadiet . Men ein stad skal ein vel byrje..?!

Og legemiddelsymptoma uteblei heller ikkje..!

Samuel Hahnemann om potenseringsprosessen

Aude Sapere 1995 - 1999, Potensering, , , , , , ,

Hahnemann sine retningsliner med omsyn til dynamisering av legemiddelsubstansar, slik dei er skildra i § 270 i 6. utgåva av «Organon» (merka O:) og kapitlet «Legemidla» i 2. utgåva av «Dei kroniske sjukdommane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» (merka KS:).

Ei redigert omsetjing av
homøopat Svein Johannessen
Kvamsøy april 1996
svein@homnor.no

KS: «For å kunne nyttast i den mest fullkomne helingsprosess blir dei råe legemiddelsubstansane sett i ei tilstand av stegvis og høgare utvikling av sine ibuande krefter ved hjelp av ei spesiell behandling, ein metode som ikkje var funne opp før homøopatien si grunnlegging og utdanning. Nokre av desse legemiddelsubstansane viser i deira ubearbeidde tilstand ein svært ufullkommen og lita legemiddelverknad (t.d. koksalt og kråkefotpollen), andre (t.d. gull, kvarts og leire) inga verknad i det heile – men dei alle blir usedvanleg kurerande gjennom homøopatien sitt særeigne tilverkingssett. Atter andre substansar er, allereie i dei minste mengder, så intens i deira verknad at dei verkar etsande og øydeleggjande på animalske fibre når dei , i rå tilstand, rører ved desse (t.d. arsenikk og kvikksølvklorid), men også desse blir ikkje berre mild i sine verknader, men deira til no ukjende kurerande krefter blir også utruleg utvikla gjennom den same tilverkinga, særeigen for homøopatien.

Dei endringane som oppstår i substansane, særleg i dei medisinske – gjennom vedvarande findeling med eit ikkje-medisinsk pulver, eller gjennom (langvarig) støyting, når oppløyst i ei ikkje-medisinsk væske – er så utruleg store at dei grensar mot det mirakuløse, og gledeleg nok tilhøyrer oppdaginga av desse vedunderlege endringane homøopatien.

Desse substansane utviklar ikkje berre sine legemiddelkrefter i umåteleg stor grad, men dei endrar også si fysio-kjemiske åtferd, slik at substansane, sjølv om ein i deira råe form ikkje kunne observere evne til å løyse seg opp korkje i vatn eller vinsprit, blir fullstendig oppløyselege både i vatn og vinsprit etter denne underlege omdanninga – ei uvurderleg oppdaging for legekunsten.»

«For å innføre ein felles standard ved tilverkinga av dei homøopatiske, i særleg grad dei antipsoriske legemidla, tilrår eg, slik eg også sjølv plar gjere, at ein reduserer samtlege legemiddelsubstansar til ein milliondels potens (/1000000 eller C3), verken meir eller mindre, før dei løysast opp, og at ein tilverkar dei naudsynte potensane frå denne oppløysinga.»

O: «- ei lita mengd, om lag eitt gran (62 mg), av den substansen som skal dynamiserast, blir først redusert til ein milliondels fortynning (1000000 eller C3) i pulverform ved hjelp av tre timar lang findeling med tilførsel av 100 gran mjølkesukker i tre omgangar –»

C1
O: «Ein legg tredjedelen av 100 gran pulverisert mjølkesukker i ein glasert porselensmorter som har fått botnen mattslipt med fin, fuktig sand, og heller så eitt gran av den pulveriserte legemiddelsubstansen som skal bearbeidast (ein dråpe kvikksølv, mineralolje o.s.b.) oppå dette pulveret. Det mjølkesukkeret som skal nyttast, må vere av det mest framifrå slaget, krystallisert på trådar og levert i form av runde stenger. Ein blandar saman legemiddel og pulver ved hjelp av ein porselensspatel ein augneblink og findeler blandinga nokså kraftig i 6-7 minutt med ein mattslipt porselenspistill; deretter skrapar ein massen skikkeleg laus (frigjer den) frå botnen av morteren og likeins frå den mattslipte pistillen i om lag 3-4 minutt for å gjere den homogen; ein fortset findelinga med liknande kraft i nye 6-7 minutt, utan ny tilsetning, og skrapar den findelte massen laus frå botnen av morteren og pistillen i 3-4 minutt. Deretter har ein den andre tredjedelen av mjølkesukkeret i, rører alt ein augneblink saman med spatelen, findeler i 6-7 minutt med same kraft som før, deretter skrapar ein atter laus i om lag 3-4 minutt, fortset findelinga i 6-7 minutt utan ny tilsetning og skrapar laus i 3-4 minutt; når dette er gjort, tek ein den siste tredjedelen mjølkesukker, blandar saman med spatelen, findeler atter kraftig i 6-7 minutt, skrapar samen i om lag 3-4 minutt og avsluttar endeleg med den siste 6-7 minutt lange findelinga og den mest omhyggelege avskraping. Det pulveret som ein har tilverka på denne måten, blir oppbevart, verna mot sol- og dagslys, i ei godt gjenkorka lita flaske som ein merkar med substansnamn og «/100″ (første hundredels produkt eller C1).»

KS: «Findelinga skal skje med kraft, men likevel ikkje med så stor kraft at det pulveriserte mjølkesukkeret festar seg alt for godt til botnen av morteren og ikkje kan skarpast av innan 4 minutt.»

C2
O: «For no å bringe dette til /10000, tek ein eit gran av det første hundredels pulver (/100 eller C1) og legg det i morteren i lag med ein tredjedel av 100 gran pulverisert mjølkesukker, blandar alt saman med spatelen og går fram som skildra ovanfor, ved at ein omhyggeleg findeler kvar tredjedel kraftig to gongar, kvar gong i om lag 6-7 minutt, etterfølgt av lausskraping i 3-4 minutt, før ein har i den andre og den siste tredjedelen mjølkesukker. Etter tilførsel av kvar av desse tredjedelane, går ein fram på same vis som tidlegare. Når dette er gjort, heller ein pulveret i ei godt gjenkorka lita flaske, merka /10000 (C2).»

C3
O: «Ein går no fram på same måten med eit gran av dette siste pulveret og aukar det til ein milliondels potens (/I eller C3), slik at kvart gran av dette pulveret inneheld milliondelen av eit gran av den opphavlege substansen.»

Overgang til flytande form
KS: «For no å lage ei oppløysing av dette og få legemidlet som er potensert ein millionfald i pulver, over i flytande form (slik at dets kraftutvikling skal kunne fortsetje) kommer den, for kjemien, ukjende erfaring at alle legemiddelsubstansar som er redusert til potens /I (eller C3), blir oppløyselege i vatn og vinsprit, til nytte.

Den første oppløysinga kan dessutan ikkje skje med rein vinsprit, fordi mjølkesukkeret ikkje løyser seg opp i denne. Den første oppløysinga skjer difor i halvparten vatn og halvparten vinsprit.

Til eitt gran legemiddelpulver, potensert ein millionfald (/I eller C3)… dryp ein 50 dråpar destillert vatn, og ved å dreie flaska nokre gongar rundt sin eigen akse, løyser dette seg lett opp før 50 dråpar god vinsprit blir tilført –»

(NB! Blandingsforholdet som her er skildra gjeld C-potensar. Under tilverking av Q-potensar nyttar ein det blandingsforholdet som er skildra nedanfor.)

Q1
O: «Eitt gran av dette pulveret blir løyst opp i 500 dråpar av ei blanding som består av ein del vinsprit og fire delar destillert vatn… og ein einaste dråpe av dette blir drope i ei lita flaske. Ein tilset 100 dråpar god vinsprit (slik at flaska blir 2/3 full) og gir så den tett gjenkorka flaska 100 kraftige støyt med handa mot ein hard, men elastisk gjenstand (t.d. ei lærinnbunden bok). Dette er legemidlet i første dynamiseringssteg, som ein så fuktar bitte små sukkerkuler (lagd av stivelsesmjøl og røyrsukker) grundig med. Desse spreier ein så raskt ut på trekkpapir, tørker dei og oppbevarer dei i eit tett lukka, lite glas, merka med symbolet for første potenseringssteg (I eller Q1).»

Q2 til Q3
O: «Av desse nyttar ein berre ei einaste kule for ytterlegare dynamisering. Den vert putta (med ein dråpe vatn for å løyse den opp) i ei ny lita flaske og så dynamisert med 100 dråpar god vinsprit ved hjelp av 100 kraftige støyt, som tidlegare. Med denne åndelege legemiddelvæska fuktar ein på nytt bitte små sukkerkuler, spreier dei raskt utover trekkpapir, tørker dei, forvarar dei i eit tett lukka glas vekke frå sterk varme og dagslys og merker det med symbolet for andre potenseringssteg (II eller Q2).

Og slik går ein fram på same viset til ei kule av tjueniande potenseringssteg (XXIX eller Q29), løyst opp i ein dråpe vatn og tilført 100 dråpar vinsprit, har danne ei åndeleg legemiddelvæske ved hjelp av 100 støyt og dei bitte små kulene som blir fukta med denne og deretter tørka, har oppnådd trettiande potenseringssteg (XXX eller Q30).

Først gjennom slik bearbeiding av råe legemiddelsubstansar oppstår preparat som har evne til å påverke dei lidande delane i den sjuke organismen i høveleg grad og fjerne kjensla av den naturlege sjukdommen frå det nærverande livsprinsippet, gjennom liknande, kunstig sjukdomspåverknad. Dersom denne mekaniske bearbeidinga blir utført strengt etter ovanfor nemnde doktrine, fører det til at legemiddelsubstansen, som vi i ubearbeidd tilstand berre oppfattar som materie, til slutt blir fullstendig raffinert og omdanna til andeleg legemiddelkraft ved slike høgare og høgare dynamiseringar – ei åndeleg legemiddelkraft som i seg sjølv ikkje lengre kan oppfattast med våre sansar, men som den medisinske, preparerte, litle kula blir berar for – sjølv i tørr tilstand, men i langt større grad løyst opp i vatn – noko som blir bekrefta av den usynlege krafta si helande verknad i den sjuke organismen.»

Om forholdet mellom legemiddelsubstans og nøytralt medium
O: «I følgje mine første instruksar skulle alltid ein heil dråpe av væska i det lågare potenssteget tilsetjast 100 dråpar vinsprit med omsyn til høgare potensering, men svært grundige forsøk har overtydd meg om at dette forholdet mellom fortynningsmedium og mengde legemiddel som skal dynamiserast i det (100:1), er altfor snevert avgrensa til at ein mengde vanlege støyt skal kunne utvikle kreftene til den nytta legemiddelsubstansen tilstrekkeleg og i høg grad, utan at ein nyttar betydeleg kraft i slaga. Men tek ein derimot ei einaste lita kule, av ein slik storleik at 100 veg eit gran, og dynamiserer den med hundre dråpar (vinsprit), så blir forholdet 50.000:1, ja endatil større, fordi 500 slike små kuler ikkje heilt absorberer èin dråpe. Ved dette langt større forhold mellom legemiddelsubstans og fortynningsmedium kan mange støyt av den litle flaska, 2/3 fylt med vinsprit, føre til ei langt større kraftutvikling.

Men blir legemidlet i eit så ubetydeleg fortynningsmedium som 100:1, så å seie påtvungen svært mange støyt ved hjelp av ein kraftig maskin, oppstår legemiddel som særleg i dei høgare potenseringsstega, verkar nesten omgåande, men med brå, endatil farleg intensitet, særleg på dei veike pasientane, utan å føre til vedvarande, mild motverkand frå livsprinsippet. Det nye tilverkingssettet eg har skildra ovanfor, fører derimot til legemiddel av høgste kraftutvikling og mildaste verknad, som rører ved alle sjuke punkt på ein kurerande måte, dersom dei er presist valte.»

Kommentarar frå Brita Gudjons:
Rett storleik på dråpene får ein ved å la dei falle ved hjelp av eiga tyngde, t.d. ved å halde ei kork inntil flaskemunningen og la dråpene sive ut.God vinsprit tyder 90% alkohol laga av druevin. Støyting av flaksa skjer ved at ein held handa i høgde med hovudet og let armen falle av seg sjølv, slik at botnen av flaska støyter mot underlaget.